Time passes. Even when it seems impossible. Even when each tick of the second hand aches like the pulse of blood behind a bruise. It passes unevenly, in stange lurches and dragging lulls, but pass it does. Even for me.
(s. 93)
Dette lille avsnittet sier noe om hva hovedtema i boka til Stephenie Meyer er: smerte.
Etter å ha lest den første boka i serien, Twilight, som jeg likte godt og som jeg så på som en lettlest ungdomsroman, slår New moon meg i magen med slegge. Det er et helt nytt alvor som ligger mellom linjene i new moon. Den er vond å lese fordi det er en emosjonell berg og dalbane gjennom hver side jeg blar meg gjennom. Og jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som slukte meg så fullstendig. Pageturner er et teit ord, men sånn var det. Alt jeg skulle ha gjort i vinterferien ble aldri gjort fordi jeg slukte 600 sider på to døgn. Herrelighet.
At Stephenie Meyer lar seg inspirere sterkt av Romeo og Julie er hun åpen på hele veien i boka. Hun tar tema som kjærlighet, offervilje, hevn og vennskap og bretter ut en historie hvor hun på ingen måte trår varsomt i forhold til disse tingene. Det er fysisk vondt å lese noen passasjer. Flere ganger tenker jeg forfatteren er spekulativ i måten hun tyner det emosjonelle potensialet i historien til bristepunktet. Nå er jeg alltid sulten på kjærlighetshistorier og har nok en noe over middels innlevelsesevne. Det må sies.
Resten av dette innlegget røper innhold i boka, så hvis du skal lese boka – ikke les resten her:
En ting er det som skjer mellom Edward og Bella. Hun jeg lånte boka av advarte meg og sa at jeg kom til å ville kaste boka i veggen etter et par kapitler. Det stemte. Jeg synes Meyer klarer, selv om hun smører på og smører på, å formidle den smerten som dette påfører Bella. Jeg synes hun klarer å løfte bruddet mellom de to, og dermed også kjærligheten, til et nivå langt over «å nei han slo opp med meg». Det blir stor, episk kjærlighet og det er faktisk ganske flott å få til i en high school setting. Høres vilt ut.
Men det som virkelig er vondt, vondt, vondt å lese er historien til Jakob. Det er den historien som gjør at jeg sliter med å motivere meg til å lese neste bok. Meyer har gjort dette til et klart trekantdrama, med tydelige henvisninger til Romeo, Julie og Paris.
Jakob utvikler seg gjennom boka til å bli noe mer enn tredje hjul på vogna, han er en helt selvstendig karakter som står like sterkt som Bella og Edward. Bella har gjort sitt valg, men i og med at Edward var borte hele boka omtrent, så var det som utviklet seg mellom Jakob og Bella så fint – og så står Jakob igjen til slutt som et nedtråkket gresstrå.
Og jeg er litt sur på Edward. Jeg er det.
Boka er utrolig bra i 450 sider, men så synes jeg ikke at Meyer klarer å føre historien i havn gjennom de siste 150 sidene. Møtet mellom Bella og Edward på plassen i Italia ble et kjempe magaplask, og der følte jeg meg fullstendig snytt for en scene som vi hele tiden venter på.
Men det får være greit – resten er knallbra.
Og så får vi se om jeg skal lese bok tre. Det er to spennende ting som knytter seg til det; Bellas ønske om å bli udødelig og Jakob sin historie. Men vet ikke om jeg orker hvis det er like mye hjertesorg i neste.
Hm………………
Hei!
Snublet over siden din her om dagen og er innom stadig vekk for å¨sjekke om det har kommet noe nytt.
Måtte bare fortelle deg at jeg syns måten du omtaler New Moon på er helt fantastisk. Det er som om du hadde tatt en titt inn i hodet mitt da du skrev om den!
Men uansett ser jeg frem til flere bokanmeldelser..og til du får lest Eclipse. Der skjer det saker..Can’t wait!
Hei L
Takk for veldig hyggelig tilbakemelding! Jeg blir så glad når folk sier de liker det jeg skriver. Jeg må nok lese Eclipse også, men ikke før om en stund. Nå har jeg mange andre bøker som venter.
For et nydelig omslag på den boka.
Ja, begge bøkene i serien har super lekre omslag. Det forrige var svart med hvite hender som holder et rødt eple.
Hei.
Jeg likte omtalen din.
Boka er helt fantastisk fin, men allikevel helt forferdelig!
Gled deg til neste bok. Og ikke minst den siste!
Skal sende den med lillesøster så fort jeg husker det.
Flott unge Dreierstad, jeg gleder meg …. Jeg får ta neste en helg med litt tid, jeg får jo ikke gjort noe annet enn å lese når jeg først sitter med den. Takk!
Hei!
Fant endelig siden din! Ikke at det tok så lang tid, men du glemte å legge igjen linken din i kommentaren på siden min, så hadde håpet du kanskje så mitt svar og la ut linken.
Uansett, syns denne anmeldelsen var veldig bra! Og er så enig. En slegge! Godt ordvalg.
Er ikke mange bøker som har gjort meg til den hikstende, trise skikkelsen jeg følte meg som da jeg leste den. Særlig et kapittel. Dette er uten tvil en bokserie som traff meg midt i hjertet, og som du også beskriver; temaet er smerte. jeg er så utrolig glad for at jeg leste disse bøkene, fordi jeg syns en god bokserie skal være en jeg har lyst å lese igjen. Og det tror jeg om denne!
Hei Anki,
glemte jeg det ja – fort gjort.
Jeg har sett filmen også nå, kommer et blogginnlegg om den i morgen, tenker jeg. Takk for hilsen!
[...] litt for hvite, store Colgate tenner. Skuffa! Men det gjør det kanskje lettere å se neste film, new moon, da får jeg kanskje ikke like vondt av [...]
[...] Boka New Moon var en eneste lang depresjonstrip. Filmen legger seg tett inntil romanen og gjenskaper kjærlighetsdramaet når Edward bestemmer seg for å reise fra Bella for å beskytte henne. Funker det? Tja…. Noen ganger er det neste parodisk. Andre ganger er det litt fint. Filmen har blitt kritisert for å ha mistet mye av stemningen sin når Catherine Hardwicke ikke lenger er regissør, men Chris Weitz. Jeg er litt enig; det er ikke samme magi i denne filmen som den forrige. [...]