Abonner
Poster
Kommentarer

15711341

(Knirk leser YA-bøker)

Noen bøker er som denne. Du begynner å lese. Blir glad! Kult. Jente på rømmen. Kommer til rar forlatt cowboy-by. Du får en kjapp innføring i konteksten. Det bor mennesker i verden, og det bor The Others (det må bare bli engelsk når jeg leser engelsk). The Others er Shapeshifters (hamskriftere!) – og de er kule. De som blir til ulver heter Wolfguard og har mange ulveegenskaper i menneske form. De som blir som kråker heter Crowguards og er veldig glad i «ohh, shiny objects!» som mennesker. Og så har du Bearguard og Owlguard. Og så har du vampyrene. Ikke no Edward-greier, men skikkelig ekle, klamme, grusomme vampyrer. Og menneskene og The Others er ikke glad i hverandre, og det er er helt klare geografiske grenser som bestemmer hvem som skal være hvor. Et menneske som beveger seg over til The Others blir spist som popcorn med det samme. MEN. Så foregår det en del handel mellom menneskene og The Others. Derfor er det laget små byer som fungerer som møteposter mellom de to – det er slags utposter i ingenmannsland, og det hersker en anspent stemning der. Hit er det jenta kommer. Hun på flukt. Og det første hun ser er at det er ledig jobb som postsorterer i denne byen. Hun kommer inn i bokhandelen som drives av Simon Wolfguard, og som har morsomme skilt som som handler om at man må oppføre seg i bokhandelen ellers blir man spist.

Så , hun begynner i ny jobb. Vi forstår hun har hemmeligheter med seg fra sitt forrige liv, og vi aner en slags tiltrekning mellom Ulvemannen og Meg, som hun heter.

Hurra! Kult! Bra plott og miljø. Dette blir bra. Jeg hiver meg over sidene, fosser gjennom helt til jeg…….

NEEEEEEEEEEEEEEEEIIII! Det holder jo ikke med kult konsept og plott når forfatteren ikke kan skrive! Det stagnerer jo helt opp. Det som kunne bli kult, blir bare ingenting. Det smuldrer mellom hendene mine. Vi får detaljerte beskrivelser av hva Meg gjør hver dag. Vi er med å sortere post. Hver dag. Vi møter de forskjellige folka i ulike helt uspennende settinger. Vi er med Meg på do! Og når hun spiser. Og sidene går. Hun sorterer og sorterer og sorterer den posten.

Dritt altså. Det skulle ikke vært lov. Det var jo skikkelig Trueblood-vibber i begynnelsen og så blir det ingenting. Æsjameg.  Skuffa!

Ellers kan det sies at forfatteren har en relativt stor bokproduksjon bak seg, og at hun selv sier hun skriver «novels of dark fantasy».  På hjemmesiden hennes finner jeg nærmere 20 titler, og alle i serie.

Stikkord: , , , , , , , , , ,

17182126Da jeg skrev innlegget om Young Adult litteratur tenkte jeg på dette med kjønnsperspektiv. At mange av forfatterne er kvinner, og at mange av leserene er jenter. Men så er det ikke sikkert det er sant. Kan hende at det sjiktet jeg har kommet inn i er typisk feminint, i den grad det er mulig å sette den type grenser, og det er det jo, men det er komplisert, og egentlig endte vel forrige kommentartråd med å legge ned hele YA-segmentet – eller – egentlig ikke, kanskje, men båstenkning er uansett noe man ikke bør ty til, men likevel tyr til fordi det kan hjelpe til å sortere tanker.

Puh.

Uansett. Brandon Sanderson, som jeg har berømmet for sterke jenter i bøkene sine, ikke minst Mistborn-trilogien, har skrevet en bok som han selv kategoriserer som en YA-bok, og uten så sette kjønnsmerkelapper på bøker (jeg HATER blå bøker til gutter og rosa bøker til jenter) så er dette en actionfylt, stålkonstruert dystopi med enorme mengder skyting, superhelter, forfølgelsesscener og med en gutt som hovedperson. Sånn at? Sånn at dette er en bok som gutta kan lese.

Dette ble en svett start på innlegget, men vi lar det stå. Tar sats og går videre.

Boka starter med David som er med faren sin i banken. Det er grå, kjipe tider og David er åtte år. Plutselig kommer The Epics inn i banken. De er de onde superheltene. Mennesker med superkrefter. Man må adlyde eller forsvinne. The Epics er korumpert av ønsket om ubegrenset makt, og de er usårlige. Særlig Steelheart, den verste av dem alle. Og denne dagen går alt galt, og prologen i boka ender med at faren til David blir drept av Steelheart, men akkurat i det øyeblikket det skjer, så ser David at Steelheart får en rift av en kule som snidder kinnet hans. Så er ikke Steelheart usårlig likevel! Steelheart dreper alle i banken, likviderer alle vitner til at han fikk dette lille såret, men David slipper unna.

Så treffer vi han ti år senere. En ganske monoman gutt som har viet hele livet sitt til å samle kunnskap om The Epics. Han kan absolutt alt som er mulig å vite om dem, og han venter på en anledning til å hevne faren. Han kommer på sporet av The Reckoners, en gruppe som bekjemper The Epics. David vil inn i den gruppa – koste hva det koste vil. Så kastes han ut i et rotterace for å ta knekken på Steelheart og kompisene hans, og det står kruttrøyk ut av sidene etterhvert som man vender dem.

Jeg har lest nesten alt Sanderson har skrevet, og dette er en helt ny side av forfatteren. Det er helt tydelig at han vi nå et nytt publikum, de yngre, gutter! og at det ikke skal være en centimeter dødtid i handlingen. Nettopp derfor er det litt rart at jeg kjeder meg. For det gjør jeg. Det er litt som å se en James Bond film – vi er i action hele tiden. Og hvis vi ikke er det, så synes jeg Sanderson bruker litt for mye tid på å forklare ideen bak The Epics, hvordan samfunnet er konstruert og våpendetaljer og da kjeder jeg meg enda mer. Så kommer dialogene og samspillet innad i gruppa han etterhvert blir en del av, og det er litt mer interessant, men ikke mer enn litt. Fordi Sanderson som pleier å være god på relasjoner, kjører nå Hot Boy meets Sexy Lady, og det blir nesten litt pinlig fordi det virker påklistra tøft.

Samtidig er dette en av de bøkene jeg ikke vil si er dårlig, selv om jeg ikke var så begeistra. For den er godt konstruert på mange måter. Den er tett, kraftig og som alltid er Sanderson god på stemning og miljø. Så målgruppa, ungdom! gutter! vil nok like den. Og det er egentlig litt kult. Sønnen min på 14 feks. – som sliter med å finne bøker han liker – hvis denne fantes på norsk så tror jeg kanskje han hadde likt den. Men bare kanskje. Men kompisen hans! Han som liker veldig sånne ting – han hadde DIGGA den.

Silje har også skrevet en omtale av boka, og både BestFantasyBooks og Fantasy Book Critic var superbegeistra. Boka er for øvrig den første i en serie. Her kan du se boktraileren:

 

Stikkord: , , , , , , , , ,

imageJeg leser meg  inn på trendene på Young Adult litteraturen. Feltet er ganske uoversiktlig og det er mange utgivelser. Etter en del virksomhet på nettet bestilte jeg tre titler fra USA, du kan se dem på bildet – det er noen av de mest populære titlene blant annet på Goodreads. Ruined er månedens bok på en av YA-gruppene på Goodreads, Angelfall har vært mye framme i diskusjonstrådene og Bishop er en mye omtalt forfatter. Tre ulike bøker, og jeg er spent på å se likheter og ulikheter mellom dem.

Men hva er egentlig Young Adult litteratur?

Godt spørsmål!

Er det ikke bare det samme som ungdomsbøker?

Tja.

Typisk YA-omslag1

Typisk YA-omslag1

I følge Iowa State University kan man definere Young Adult litteratur slik:

(1) a teenage (or young adult) protagonist

(2) first-person perspective

(3) adult characters in the background

(4) a limited number of characters

(5) a compressed time span and familiar setting

(6) current slang

(7) detailed descriptions of appearance and dress

(8) positive resolution

(9) few, if any, subplots

(10) an approximate length of 125 to 250 pages

Typisk YA-omslag1

Typisk YA-omslag2

 

Jeg liker denne definisjonen fordi den er litt smalere enn andre jeg har lest («bøker med en ung protagonist» – det er litt spinkelt). I denne definisjonen nærmer vi oss formellitteraturen. Det skal ikke være mange personer med. Ikke for lang bok. Ikke for stort tidsrom. Punkt 2 er også viktig; at det er en førstepersonsfortelling. Det er ikke en historie fortalt gjennom en «voksen» stemme. Det er den unge selv som forteller.

Det denne definisjonen mangler, er at YA-litteratur tar for seg problemstillinger som ungdom kan relatere til. Det er ofte det vi på godt norsk kaller coming-of-age tematikk.

Hvis jeg skulle lagt til et punkt nummer 11 så ville det vært at veldig mye av YA litteraturen (hvert fall fra USA) er i serier. Og at hvis bøkene filmatiseres, så har alle karakterene i serien eksepsjonelt hvite tenner.

Typisk YA-omslag3

Typisk YA-omslag3

YA-litteraturen ofte sies å skulle nå lesere mellom 13 og 21 år, men at det er en stor del voksenlesere i sjangeren også. Herunder Knirk.

YA-litteratur kan deles inn i ulike undersjangere, og jeg fant ut at Penguin har en fin og informativ nettside som til og med viser oss et kart over de ulike undersjangrene. Kort fortalt kan man dele YA-litteratur inn i følgende sjangere:

  • YA – contemporary (realistisk! Faen ta skjebnen!)
  • YA – fantasy (ikke realistisk! Harry Potter!)
  • YA – historical (historisk! Code Name Verity! Kanskje Aina Basso? Jeg har ikke lest Aina Basso!)
  • YA – LGBTQ – ((homo)seksualitet! The Perks of Being a Wallflower!)
  • YA – Middlegrade (for de yngre YA leserne med stabil voksenperson! Narniabøkene!)
  • YA – Mystery&Thriller (løs et mysterie, gjerne et mord! Pretty Little Liars!)
  • YA – Paranormal (varulv! vampyr! Twilight! Beautiful Creatures!)
  • YA – Romance (kyssekyssekysse! Matched!)
  • YA – SF/Dystopian (framtidscenarioer! Divergent! Hunger Games!)
  • YA – Steampunk (victorianskteknologimagi! Clockwork Angel!)

PUH!

Bra oversikt, ikke sant? Jeg liker den. Selv om veldig mange bøker ikke bare kan plasseres i en kategori, så hjelper det oss lesere å navigere i jungelen av YA-bøker – for den er stor! Og nå følger det altså flere omtaler og refleksjoner fra meg i tida som kommer. April blir vel en YA-måned her på Knirk. Jeg har for øvrig lest mange andre YA-titler, og her følger en liten oversikt til omtalene jeg har skrevet. Det er ingen spesiell rekkefølge, og det går litt sånn på kryss og tvers når det gjelder engelsk/norsk, og det er kanskje heller ikke alle som egentlig er YA-bøker:

Veronica Roth: Divergent

En Knirk-favoritt

En Knirk-favoritt

Morgan Rhodes: Falling Kingdoms

Sonya Hartnett: Butterfly

Garcia/Stohl: Beautiful Creatures

Samantha Shannon: The Bone Season

Scott Westerfield: Uglies

Kristin Cashore: GracelingFireBitterblue

Allie Condie: Matched

Lars Mæhle: Fuck off, I love you

Suzanne Collins: Dødslekene, Catching FireMocking Jay

Charlotte Glaser Munch: Nødinngang, Alt jeg vil er å kysse deg

last ned (1)

En Knirk-favoritt

Laurie Halse Anderson: Vinterjenter

Cast: Merket

 

YA – litteratur er lett å lese – det er godterilitteratur, men man blir fort mett, og som leser kan man også oppleve sterk grad av kvalme hvis man leser for mye. Det er selvsagt til en viss grad knyttet til at jeg er slightly utafor målgruppa, og at jeg derfor trenger tilførsel av ren oksygen innimellom. Men det finnes unntak – f.eks. Butterfly av Sonya Hartnett – det er kvalitetslitteratur hele veien gjennom – i verdensklasse. Om forlagene karakteriserer det som YA-litteratur, vet jeg ikke. Men Hartnett av av de aller beste.

Stikkord: , , , , , , ,

Og så videre til Wassmo

Da var vi i mål med samlesningen av Ravatn. Det har vært morsomt å følge ulike omtaler av boka etterhvert som de popper fram på nettet. De fleste er veldig er vilt begeistret, men det er også de som er mer lunkne når det gjelder Fugletribunalet. Du kan lese omtalene som er lenket på Bokbloggerprisen sin side. Selv synes jeg boka var knallgod; dramatisk, deilig og dunkel. Ingen omtale av boka for mitt vedkommende – jeg synes det meste er sagt i de ulike anmeldelser og omtaler som andre bokbloggere har lagt ut. I morgen begynner vi på samlesningen av en annen nominert bok, nemlig Herbjørg Wassmo sin Disse øyeblikk. Hos Groskro kan vi holde fokus på denne romanen gjennom hele april. Og forresten burde du lese Once Upon a Time sitt gode og kritiske innlegg om Bokbloggerprisen.

Her hos Knirk skal vi snu helt om på hælen og dykke ned i den store Young Adult bølgen. Blant annet. Men først skal vi gjennom 1. april og for mitt vedkommende kommer til det å bli en hard dag. Noe jeg deler med andre lettlurte. Det gjelder å holde seg hjemme, ikke ta telefonen, ikke være på nett og i det hele tatt bare lese en god bok og ligge lavt.

Vi snakkes.

Agnes-Ravatn

Mars går mot slutten og dermed også samlesningen av Fugletribunalet, nominert til Bokbloggerprisen 2013. Jeg er skikkelig glad for at Agnes Ravatn har latt seg intervjue i forbindelse med nominasjonen, og her følger hele intervjuet. God lesning.

Gratulerer med nominasjon til Bokbloggerprisen 2013!

Tusen takk! Det er både sterkt overraskande og sterkt gledeleg! Og ikkje minst er eg stolt av å vere i såpass godt selskap.

Hvordan fikk du ideen til Fugletribunalet, og hvor lenge arbeidet du med den?

Ideen kom brått for mange år sidan, utan at eg kan forstå kvifor. Eg fekk berre dette bildet av ei ung kvinne som kom til dette huset for å ha sin første arbeidsdag som noko så lite tidstypisk som hushjelp. Dette var våren 2007, då eg akkurat hadde sendt frå meg aller siste versjon av debutromanen min til forlaget, og nok hadde eit voldsomt behov for å skyve den boka ut av hovudet ved å putte inn ei ny. Eg hadde min første og truleg siste raptus, der eg skreiv 30-40 sider på éin dag, om Allis og Bagge (han heitte på dét tidspunktet det noko ibsenske «Jakob Ekstrand»), før det sa stopp, og manuset hamna i skuffen. Eg kom ikkje vidare utan å vite kvifor Allis var der, og kvifor Bagge hadde søkt etter hushjelp, og ikkje minst: kva han eigentleg dreiv med der inne på arbeidsrommet mitt. Men det var eit manus eg tok opp og las med like stor interesse kvar gong, i åra som følgde, og tidleg i 2012 hadde tankane om dei to personane kverna så lenge at eg følte meg klar for å plukke opp tråden. Ca. 15 sider av det opphavlege manuset er med i den ferdige boka.

 

rødstrupeHvordan vil du karakterisere skriveprosessen i arbeidet med denne boka?

Eg skriv i rykk og napp. Når eg har kome godt i gang med noko, synest eg det er best å reise vekk nokre veker her og der for å arbeide intenst berre med boka. Så vender eg tilbake til dagleglivet og lar boka putre vidare i tankane, før eg reiser vekk på ny. Det aller meste av boka blei til under tre veker i Berlin, to veker i Roma, og tre veker på hytta til foreldra mine. Eg planlegg veldig lite på førehand, eller undervegs, og prøver heller å skrive på instinkt. Dersom eg først skulle ha laga eit skjelett med historia, og deretter skrive kjøt på beina, ville heile poenget med skrivinga blitt borte. Det som driv meg er nysgjerrigheit, trykk og ubehag. Eg ser på denne romanen som eit laboratorium: kva skjer dersom desse to personane, med kvar sin bagasje, blir stengt inne på eit avgrensa område ilag?

 

Var det vanskelig å komme opp med en tittel til boka?

Ja, veldig! Tittelen kom seint i prosessen. Og undervegs var eg innom mykje rart. Men då tittelen først kom, sat han.

 

Mange opplever fortellingen som dramatisk og ganske creepy, og at denne stemningen er skapt gjennom et nøkternt språk, sterke bilder (fugler i musefeller), antydningens kunst eller ved å tilbakeholde informasjon, f.eks. om hovedpersonenes fortid. Tenker du mye på hvordan du skal bygge dramatikk i teksten, eller kommer det av seg selv?

foto: Dagbladet

foto: Dagbladet

Veldig mykje av det som kanskje ser ut som nøye planlagt handverk i litteratur eller film – det å sleppe ut litt og litt informasjon, lage spenningskurvar, plante spørsmål i lesaren – det trur eg er slikt som eigentleg ligg i blodet til folk. Store deler av livet handlar jo om forteljingar i ein eller annan forstand. Forteljestrukturane ligg djupt nedfelte i oss og kjem naturleg. Når folk fortel historier til kvarandre, busar dei jo ikkje ut med poenget i starten, men bygger det heile opp, og får tilhøyraren til å lure på korleis det kjem til å ende. Så òg under skrivinga av denne boka: det som finst av frampeik, symbolikk, metaforar, det som ein tenkjer på som «litterære verkemiddel», er stort sett slikt som eg berre har skrive, utan å tenke særleg over det, og etterpå har sett jo er nettopp slike verkemiddel. Som sagt prøver eg å vere så instinktiv som muleg, og forteljestukturar og forteljemåtar er ein del av folks instinkt, langt på veg.

 

Blir du noen ganger overrasket i egen skriving? Skjedde det i skrivingen av Fugletribunalet?

Eg blei nok litt overraska sjølv over alle spenningsmomenta som dukka opp etter kvart. Lite av det var planlagt, og lenge var eg usikker på kva slags bok dette eigentleg var: det tok lang tid før det gjekk opp for meg at eigentleg sat eg jo og skreiv ein slags spenningsroman, eller ein psykologisk thriller. Det er ganske langt frå korleis eg tidlegare har tenkt om meg sjølv som forfattar.

 

Har du et distansert, litterært forhold til Sigurd og Allis eller får du dem inn under huden og har dem konstant med deg i hverdagen mens du skriver? Har du drømt om dem noen gang?

Eg trur eg kom tettare inn på Bagge enn på Allis, trass i at eg liksom såg Bagge gjennom Allis’ fascinerte augo. Allis blei eg aldri heilt klok på. Eg er ikkje så veldig begeistra for henne, samtidig som eg har ein viss sympati for henne, og kjenner meg litt i slekt med henne. Ho er ein meir impulsiv og irriterande versjon av meg sjølv, trur eg, opptatt av status, egosentrisk og med eit kvernande sjølvmedvit. Ho er eit søskenbarn som heile slekta ville vore oppgitt over. Bagge kjenner eg meg til ei viss grad tiltrekt av, han er nok eit konglomerat av mange ulike forelskingar opp gjennom åra. Dei var nokså tett innpå meg begge to under skrivinga, eg følte meg ofte som ein kikkar. Og fleire gonger drøymde eg om dei. Ikkje minst når romanen gjekk mot slutten. Eg skreiv fleire variantar av slutten – men kvar gong eg trudde eg var ferdig med boka og skulle til å sende henne til redaktøren min, drøymde eg den påfølgjande natta at slutten var heilt feil. Dette gjentok seg to gonger. Då eg hadde skrive den slutten som er i boka no, sov eg som eit barn etterpå. Eg tok det som eit teikn på at det var rett slutt. Men eg hadde trudd det skulle ende heilt annleis!

 

Ib Spang Olsen (1953)

Ib Spang Olsen (1953)

Bruken av norrøne myter, og da særlig Balders død, er interessant i boka di. Noen lesere påpeker at selv ikke Balder unnslapp skjebnen sin – selv om alle krefter jobbet imot. Andre er opptatt av renselse og gjenfødsel. Er det en parallell til dette i Fugletribunalet? Det er også interessant hvordan Allis sammenligner Bagge med Balder – den ene mørk og stur og den andre Lysets gud. Jeg blir nysgjerrig på hvordan Allis kan se noen likhet. Kan du si noe om hvordan og hvorfor Balder ble så sentral i fortellingen?

Eg klarer ærleg talt ikkje hugse korleis myten om Balders død først dukka opp i tankane mine undervegs i boka, men for meg handlar det om nettopp dette at for at ei ny verd skal kunne stige opp, må gamle synder sonast. Dette er ein idé Bagge blir opptatt av, han blir nysgjerrig på Allis fordi han øynar at ho kanskje veit noko, at ho kan hjelpe han med soninga.

 

Hvilke litterære kilder har inspirert deg i arbeidet?

Når eg skriv skjønnlitteratur, er eg varsam med å lese skjønnlitteratur samtidig, fordi eg trur eg lett lar meg smitte av andres stil. Under arbeidet med Fugletribunalet las eg stort sett sakprosa. Litegranne om psykologien bak skyld og skam, i frustrerande periodar las eg Annie Dillards On Writing, for å minne meg sjølv på kvifor skriving er så viktig for meg, og dessutan H. D. Thoreaus Walden, kanskje ikkje så overraskande – og dessutan kosta eg på meg eit gjensyn med Hamsuns Pan! Eg ser at fleire lesarar trekker parallellar til Jane Eyre og gotisk litteratur – eg må med skam melde at eg ikkje har lese Jane Eyre. Hadde eg dét, ville neppe historia hatt såpass mange fellestrekk! Og gotisk litteratur har eg knapt lese nokon gong. Nokre har trekt ein parallell til Vesaas’ Fuglane – ei av mine absolutte favorittbøker, men eg ser ingen som helst fellestrekk med mi bok. Hitchcocks fuglar er meir nærliggande, derimot, men det var heller ikkje noko eg tenkte over under arbeidet med boka. Hagelitteratur, derimot, måtte eg lese meg litt opp på. Og så ser eg i ettertid at Nokon kjem til å kome av Fosse ligg og vakar under overflata, sjølv om det er ti år sidan eg las stykket.

 

fuglHvor viktig er gode kritikker kontra tilbakemeldinger fra leserne for deg?

Det er veldig spennande å bli vurdert av ikkje-profesjonelle lesarar. Ofte har dei like mykje, av og til meir, interessant å melde som litteraturkritikarane. Og det er fint at ein i langt større grad enn før får eit innblikk i korleis «vanlege» bokelskarar les og tenker om bøker. Det er ein av dei svært positive biverknadene av nettet. Men med ei slik demokratisering slepper òg regelrett dårlege lesarar til med sine vurderingar, og det kan ofte vere frustrerande. Lesarar er jo som bøker; nokre er gode, nokre er dårlege. Mange har lese fort og dårleg og gått glipp av informasjon, og konkluderer for eksempel med at det er for mange lause trådar til slutt. (Og i mi bok er det faktisk ikkje det!) Dessverre har eg ein tendens til å hugse dei negative og gløyme dei positive kritikkane, og eg lar meg altfor ofte frustrere over dårlege og negative lesingar (negative, gode lesingar kan derimot ofte vere lærarrike og konstruktive!), og får av og til lyst til å skrive harmdirrande svar i kommentarfeltet. Men eg har eit våpen: kvar gong ein kritikar eller bokbloggar har gitt meg det eg synest er ei urettferdig behandling, trekker eg fram følgjande ord av G. C. Lichtenberg til trøyst: «Ei bok er ein spegel. Når ein tulling ser inn, kan du ikkje vente at ein vismann ser ut.» Ta den!

Stikkord: , , , ,

Trekning med vitner

Trekning med vitner

Det var over femti personer som ønsket å vinne signerte bøker av Agnes Ravatn i denne samlesningsmåneden. I dag har trekningen skjedd under særdeles kontrollerte omstendigheter.

Jeg sorterte alle som var med i ulike hauger, hadde tre vitner hvorav en også trakk vinnerene. Det er trukket ut to vinnere av hver bok, samt fire vinnere av Fugletribunalet som jo er boka som er nominert til Bokbloggerprisen 2013. I tillegg har jeg trukket en reserve for hver bok og denne personen trer inn som vinner hvis den egentlige vinneren ikke har meldt tilbake sin adresse innen en uke. Jeg sender ut e-post til alle vinnere i kveld. Hvis denne e-posten ikke er besvart innen 1. april, går boka til reservevinneren.

Det vil si at du som står i parentes under hver bok i utgangspunktet ikke har vunnet – men at man kan jo krysse fingrene for at vinneren er på jordomseiling.

 

Mange ville være med!

Mange ville være med!

Her er vinnerene:

Fugletribunalet:

 

Folkelesnad:

 

Veke 53:

 

Stillstand:

 

Det tredje vitnet

Det tredje vitnet

Gratulerer til alle og god lesning!

Stikkord: , ,

Balderbrå

Balderbrå

Balder er lysets gud i norrøn mytologi.
Allis, hovedpersonen i Fugletribunalet sier at Balder «var min første kjærleik, og første kjærleikssorg.» (s. 53). Historien om Balders død er historien om verdens undergang, men også om tilblivelsen av en ny verden.

Jeg har ikke noen universitetsgrad i norrøne myter, men har jobbet mye med materialet i ulike fortellende sammenhenger, og særlig myten om Balder er høyt elsket blant fortellere. Det finnes flere kilder til fortellingen, blant annet Den eldre og Den yngre (Snorres) Edda.

Begge forteller om den vakre Balder, sønnen til Frigg og Odin. Han er lys, Balder. Lys i sinnet, lys i kroppen. Han er mild og veltalende, vakker og fin. I den yngre Edda beskrives han slik: «Han er den beste, og alle lovar han. Han er så fager å sjå på og så bjart at det lyser av han. Ein blom er så kvit at han er samanlikna med augnehåret (brå) til Balder (Balder-brå). Han er kvitast av alle blomar, og av det kan du skjøna kor fager han er både på hår og kropp. Han er den klokaste av æsene, og den som talar venast, og er den mest forliklege.»

Parallellen til Jesus trekkes ofte når det gjelder Balder. Godhetens lys stråler av begge. Jeg blir nysgjerrig på om tidligere muntlige kilder hadde en mer nyansert fremstilling av Balder, og om den skriftlige framstillingen er inspirert av Jesusskikkelsen. Det gjelder for øvrig mye mytologisk materiale – man må av og til skrelle kristendommen av fortellingene for å finne det som opprinnelig var, i den grad man kan snakke om noe som «opprinnelig var» når det gjelder muntlige kilder (f.eks. hulderhalen som detter av huldra når hun gifter seg i kirken). I Fugletribunalet synes jeg det er pussig at Allis tenker på Balder når hun ser Bugge. Han er jo mørk og stur, mens Balder er hans rake motsetning. Dette gjør meg nysgjerrig – hva er parallellen?

Det finnes ulike versjoner av Baldermyten, men slik jeg kjenner den så er fortellingen sentrert rundt noen sentrale hendelser, og du finner alle gjengitt i Fugletribunalet.  Det er særlig to scener fra fortellingen som har festet seg hos meg gjennom mitt kjennskap til fortellingen.

Ib Spang Olsen (1953)

Ib Spang Olsen (1953)

Den første er når den blinde Hod skyter sin egen bror Balder:

Alt og alle i verden har sverget på å ikke skade Balder. Med ett unntak. Mistelteinen som Loke får tak i. Og når alle leker på Idavollen, og Balder står i midten og ler – fordi alle våpen faller til bakken foran ham – er det bare Hod  som står utenfor leken. Og det er Loke som forteller Hod at også han kan være med å leke. Det er Loke som rettleder Hod i hvordan han skal skyte mistelteinen mot Balder. Jeg ser for meg Loke stående bak Hod – hvordan han hvisker i øret til Hod: «Litt mer til venstre. Litt til høyre. Der ja. Nå kan du slippe». Og så farer pilen rett i hjertet på Balder, broren som Hod setter høyest av alle.

Slik fortelles det i Den yngre Edda:

Loke tok mistelteinen og sleit han opp og gjekk til tings.
Hod stod i utkanten av mannringen, av di han var blind.
Loke spurde han: «Kvifor skyt ikkje du på Balder?»
«Av di eg er blind,» svara han. «Dessutan er eg våpenlaus.»
Då sa Loke: «Du får då gjere som dei hine, og syne Balder ære som dei gjer. Eg skal rettleie deg om kvar han står. Skyt på han med denne kvisten!»
Hod tok mistelteinen og skaut på Balder, så som Loke viste han til. Skotet gjekk gjennom Balder, og han fall daud til jorda. Og det er den største ulukka som har hendt både æser og menneske. 

Dette er en så sterk scene, og jeg blir påminnet et annet mytologisk broderdrap, nemlig Kain og Abel.

Den andre scenen som jeg har sterkt levende i meg, er hvor Frigg spør gudene, etter Balders død, om hvem som vil ri Helveg for å finne Balder i dødsriket. Hel eller Helheim er et kaldt og ugjestmildt dødsrike. Veien, Helvegr, går over Gjallarbrua som voktes av Gorm, en diger monsterhund, og inn i jernskogen hvor alle trærne er laget av jern. Man må også passere De Dødes Strand før du kommer fram til der Hel, Dronningen i Dødsriket bor.

Det er altså dit Frigg ønsker at en av gudene skal ri. Og når hun spør blir det stille blant gudene. Jeg ser for meg hvordan de alle ser ned i bakken, tynget av sorgen over Balders død, men likevel ikke villige til å ri dit ingen guder slipper inn. Men så er det lille Hermod, lillebroren til Balder, som tar et skritt fram og melder seg frivillig til å ri. Han vil ri Helveg for din egen bror. Sukk – det er så fint.

Då æsene hadde roa seg noko, tok Frigg til ords og spurde kven av ærsene det var som ville vinne all godhugen og kjærleiken hennar med å ri på Helveg og freiste å finne Blader, og by Hel løusepengar for at ho skulle lata Balder få fara heim att til Åsgård.
Hermod den kvate er han nemnd, han som tok på seg denne ferda.

Det er forresten et motiv til som jeg synes er så vakkert med Balders død. Det er når Frigg får alt og alle til å gråte for Balder. For Hel har sagt at hvis ALT og ALLE gråter for Balder, så skal han få komme tilbake. Og alt og alle gråter for Balder; folk og fe og jord og stein og tre og all malm gråter for Balder. Jeg tror til og med jotnene gråt for Balder. Det er fint.

Men – Balder kommer ikke tilbake fordi Tok, en gammel kjerring (Loke in disguise) nekter å gråte for Balder. «Tørre tårer» er det eneste hun vil felle.

Jeg er spent på å høre om hva Ravatn selv sier om bruken av Balders død som motiv i Fugletribunalet. Om det handler om renselse og gjenoppstandelse. Og hvorfor Allis tenker på Balder når hun ser på mørke og sture Bagge. Jeg håper vi får svar i intervjuet som kommer neste uke.

balladen_om_balder-peter_madsen-22231723-351962805-frntTil slutt en populærkulturell avsporing. Jeg må få anbefale alle å lese Peter Madsens gjendiktning av de norrøne mytene. Historien om Balder er den siste i serien, og jeg synes å huske at Madsen tar seg mer kunstnerisk frihet her enn han har gjort i tidligere hefter. Blant annet gjør han Hel mye mer menneskelig.

Og helt til slutt. Sitater i dette innlegget hentet fra Snorres Yngre Edda er fra 1968-utgaven fra Det Norske Samlaget.

Stikkord: , , ,

rødstrupeVi er i gang med Fugletribunal -måneden, og ingenting er vel bedre enn å starte med det vi på klingende godt norsk kaller en giveaway. Samlaget har lovet oss signerte eksemplarer av Fugletribunalet samt tre andre Ravatn-titler – besvime, det er gøy! – og flere av dem er signert.

Vil du ha? Da kan du bare skrive i kommentarfeltet under her og så trekker jeg en tilfeldig vinner om en ukes tid. Spesifiser om du ønsker Fugletribunalet (innbundet) eller om du ønsker en av de andre titlene: Veke 53 (spesifiser om du ønsker pocket eller innbundet), Stillstand (pocket), eller Folkelesnad (innbundet).

Og du. Jeg tenkte å forsøke og få til et lite intervju med Ravatn, og da tenkte jeg at dere som har lest boka kanskje har noen spørsmål dere ønsker å stille forfatteren? Det hadde vært fint å få til en bredere dialog mellom forfatteren og oss i løpet av samlesningen, så jeg tar gjerne i mot spørsmål og ting dere har undret på i lesningen av boka. Still de gjerne i kommentarfeltet under, så plukker jeg derfra, evt. send til meg på e-post lise @ snirkelsnakk.no

Ellers er det planlagt flere Fugletribunal-inspirerte innlegg i måneden som kommer. Følg med og kom gjerne med innspill til innhold. Følg med på omtaler av Fugletribunalet her. 

God lesning!

Stikkord: , , , ,

neverwhereI dag skriver vi om Neverwhere. Både Bentebing, Drengen, Silje og Elin har skrevet om boka i dag, og dette er min omtale:

Neverwhere er en bok jeg har hørt mye om: At det er den beste Gaiman har skrevet. At den er genial. Best. Bedre enn best. Allermestfantastiskebokiverden. Blant annet.

Når jeg åpner boka får jeg først en introduksjon fra forfatteren, og den er interessant. Han skriver at det begynte som et manus til en tv-serie. Og at samarbeidet med produsenten var utfordrende, men at han som forfatter hele tiden trøstet seg med at alt det han ikke fikk med i tv-serien, ville han putte i romanen. Så gjorde han det. Men så har han skrevet ulike versjoner av romanen, og han har laget en grafisk roman (som er den som er oversatt til norsk), men at den boka jeg holder i hånda er den optimale utgaven – den forfatteren mener er den perfekte Neverwhere.

Flott. Det er jo et bra utgangspunkt.

Så bladde jeg om, og vips så forsvant jeg ned i undergrunnden i London. For det er der vi er. Vi følger Richard, en helt vanlig mann og innflytter til London. Han har en vanlig jobb og er forlovet med vakre Jessica. Boka starter med at de to er på vei for å møte Jessica sin sjef, og det er mye som står på spill. Parallelt fortelles en annen historie. Om en jente som er på flukt. Som løper gjennom ganger og veier, skadet og syk. Og vi møter forfølgerene hennes – to herremenn av den suspekte typen; Mr. Croup og Mr. Vandermar. Begge kaldblodige mordere.

Jenta er fra London Below, hun heter Door, og har den egenskapen at hun nettopp kan åpne dører – også gjennom dimensjoner. Og akkurat i det Richard og kjæresten passerer en litt mørk bakgate i London, stepper hun ut i London Above og to verdener møtes. Richard ønsker å ta seg av den skadede jenta. Jessica blir rasende og slår opp der og da. Richard tar med Door hjem, og snart forstår han at det finnes to Londoner; et over og et under. Og han trekkes ned i London Below med den konsekvensen at han for all tid blir usynlig i London Above. Han må leve et liv i tunneler og mørke ganger, sammen med rotter og merkelige skapninger i en slags middelalderverden med t-baner på speed.

Young man,» he said, «understand this: there are two Londons. There’s London Above – that’s where you lived – and then there’s London Below – the Underside – inhabited by the people who fell through the cracks in the world. Now you’re one of them. Good night.«

Boka tøyer alle grenser for fantasi. Den er full av nonsense og minner således om Alice i Eventyrland. Men så er den også full av iskalde grøss og gir vibber til klassisk grøsserlitteratur. Den er burlesk, leken, underfundig, rar, ekkel, morsom og veldig mørk. Karakterene vi møter er underlige, og fortellermåten både drømmeaktig og samtidig brutal. Den balanserer i landskapet mellom virkelighet og fiksjon, og jeg tror at for folk som kjenner London godt, er det et ekstra kick i måten han leker med byen, og da særlig kanskje kjente stasjoner på tuben (undergrunnsbanen).

Min favorittkarakter er kanskje Marquis de Carabas – en utspekulert, lojal og selvsikker fyr, visstnok inspirert av Katten med Støvlene, som henger med omtrent hele veien, og mot slutten til tross for tunge odds mot seg. Men de to skurkene er også tatt helt ut, knaskende på muselik og med en uutslukkelig lyst til å drepe. Av de mer stemningsfulle karakterene vi møter underveis i undergrunnen, har jeg lyst til å nevne Lamia. Hun er en Velvet, en slags vampyr som forfører og siden suger offeret tomt for varme. Hutre hutre. Og forresten – Angel Islington – fantastisk karakter!

Det er noe i måten Gaiman skriver på som gjør at teksten blir visuell, men som også gjør at miljøer og karakterer blir karikert – altså lett overdrevet gjennom å forstørre ulike detaljer – men på en subtil, humoristisk, mørk og elegant måte.

Jeg var innom Outland og sjekket ut den grafiske romanen etter at jeg hadde lest boka, og det var skikkelig et slag i trynet fordi det er virkelig ikke på den måten jeg har forestilt meg universet og SÆRLIG ikke Door. Hun ser helt annerledes ut inni meg. Jeg har aldri vært et tegneserieleser, og ble ikke fristet nå heller. Tv-serien (1996) derimot ser mer forlokkende ut. Jeg fant en scene på You Tube hvor Richard møter Marquis de Carabas for første gang, og her ser han mye mer ut som jeg forestilte meg enn i den grafiske romanen hvor han bare er rar.

Jeg synes boka var knallgod, men for meg slår den ikke den vakre og magiske The Ocean at the End of the Lane. Jeg har for øvrig også lest Anansi Boys, Coraline og American Gods av samme forfatter, bare så det er nevnt. Jeg anbefaler Neverwhere varmt og trygt, selv om handlingen ikke er noen av delene. Altså varm. Eller trygg.

God lesning!

Stikkord: , , , , , , , , ,

Vil bare minne på at på søndag er en ypperlig dag til å skrive om Neverwhere av Neil Gaiman, for da har vi en aldri så liten samlesning. Jeg kommer til å blogge om boka utpå ettermiddagen, og samler innlegg i et lite oppsamlingsheat på mandag. Gleder meg til å lese hva andre synes om boka.

fugl

Da er vi i gang!

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 er Fugletribunalet skrevet av Agnes Ravatn nominert i romanklassen. I dag starter samlesningen av boka, og vi skal rette fokus mot romanen, tematikken og forfatteren i måneden som kommer. Mange godbiter i vente! På Norske Bokbloggere sin nettside kan du lenke inn din omtale av boka, enten du leser denne måneden, eller hvis du har lest og skrevet om boka tidligere.

Forfatteren er fra Rogaland, og er pur ung; født i 1983. Fugletribunalet er hennes andre roman. Hun debuterte i 2007 med romanen Veke 53. I tillegg har hun skrevet flere essaysamlinger, og hun er fast spaltist i Dag og Tid, samt Dagbladet.

Fugletribunalet er en roman om skam, skyld og soning. Den har blitt svært godt mottatt av lesere og kritikere. «Stilsterkt og flott fortalt om to ruskete sjeler under samme tak,» skriver Maria Årolilja fra Adresseavisa. «Romanen sitter igjen som en elektrisk ladning under huden,» skriver Thea Urdal i Dagsavisen. «Avslutningen slår bokstavelig talt kloa i deg,” mener Cathrine Krøger i Dagbladet, og Bernhard Ellefsen i Morgenbladet skriver: «Vi venter liksom på at noen skal smelle til henne i bakhodet med et frossent lammelår,» og sikter til hovedpersonen i boka, og ikke forfatteren.
Vel, hvis du ikke var nysgjerrig på boka på forhånd, så ble du det vel nå?

Foto: Agnes Brun

Foto: Agnes Brun

Samlaget presenterer boka på denne måten:

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?

Fugletribunalet har vunnet P2-lytternes romanpris.

Stikkord: , , , , , , ,

last ned(ps. ikke la deg lure av kjedelig omslag)

Jeg må bare innrømme at ingen leseropplevelser slår de gode fantasybøkene. De som virkelig klarer å kombinere en god historie, solid universbygging, fantastiske karakterer og et billedrikt, men nøkternt språk. Der sidene i en bok omvandles til indre kino, der du egentlig ikke helt er til stede i vår verden, der du smelter sammen med karakterene, skogene, fjellene, havene, ja alle stedene – og intrigene og relasjonene som gjør at sidene fyker av gårde mellom fingrene dine. Jeg innrømmer det – jeg er ikke leseren som først og fremst leter etter motstand i teksten – nei, jeg liker å gli av gårde på en elv av eventyr. Men.

MEN.

Det er faktisk lenge mellom hver gang jeg finner en sånn bok. Det er helt tydelig vanskelig å skrive god fantasy. Jeg synes det ofte skorter – enten blir det for dårlige karakterer, lite troverdige universer, alt for pratsomme forfattere som er alt for forelsket i sitt eget univers, klijefylt språk som gir en kløe, forutsigbarhet som skaper kjedsomhet, eller så holder ikke storyen mål.

MEN.

Robin Hobb altså. Hun er min nye favoritt på høysetet av fantasyborgen. Jeg har lest den første trilogien hun skrev (The Farseer Trilogy med følgende tre titler: Assassin’s Apprentice, Royal Assassin og Assassin’s Quest). Når jeg leser omtalene jeg skrev over de bøkene ser jeg at jeg stadig likte de bedre etterhvert som jeg leste. Og nå er jeg ferdig med den første boka i Liveship Traders, Ship of Magic (1998) og det er DRONNINGBRA!

Ship of Magic slik illustratør John Howe ser det.

Ship of Magic slik illustratør John Howe ser det.

I boka følger vi handelsfamilien Vestrit med senter rundt de to søstrene Althea og Keffria. Eller… i sentrum er vel egentlig skipet Vivacia som er familiens liveship, og det betyr at båten er laget av wizardwood, en helt spesiell form for trevirke som kan «vekkes» når tre generasjoner fra en familie har dødd på dekket av båten. Således blir skipet levende og har utrolig mye mer verdi enn vanlige båter. Jeg må innrømme at jeg syntes skip hørtes kjedelig ut og levende skip hørtes teit ut, men NEI – det er ikke det.

Når faren dør, blir det kaos rundt hvem som egentlig skal ta over Vivacia. Althea har vokst opp på båten og føler hun er den som skal ta over. Hun er samtidig familiens rebel, og svogeren Kyle mener at hun er for uansvarlig, og at han selv er den riktige til å ta over. Skipet må uansett ut på havet for å drive handel – familien er i ferd med å gå konkurs. I byen Bingstown hvor de bor i kommer såkalte New Traders som ikke holder tradisjoner i hevd, og ikke minst tjener penger på slavehandel – noe som ikke blir sett pent på av de gamle familiene i byen.

Dette er en historie som bretter ut et stort persongalleri. Vi følger Althea og Keffria, men like viktig er Keffrias mann Kyle som kjemper en hard kamp for å holde familien samlet. Han er ingen pedagog kan man trygt si, han er både irriterende og slem. Det kanskje spesielt i hans forhold til sønnen Wintrow. Kyle kan ikke segle et liveship uten at en som har Vestritblod i årene er om bord. Kyle selv er inngiftet så han tvinger sønnen, som egentlig vil bli prest, til å være med på båten. Wintrow er en outsider, en slags buddhist som tar sterk avstand både fra livet på en båt og farens metoder for å være kaptein. Wintrows søster, Malta er også viktig i historien. Hun er 13 år og bråmoden, og som vil leve et liv fullt av fest og moro. Enken, moren til Althea og Keffria, forsøker å være diplomaten som holder familien sammen. Vi følger også sjømannen Brashen som aldri får det helt til, vi og ikke minst følger vi Kennit, piraten med et sort hjerte som ønsker å samle hele The Cursed Shores under sitt piratflagg. Pentagon er også viktig, et liveship som ligger strandet, som det fortelles mørke historier om – at han ble gal og drepte sitt eget mannskap. Og enda er det et knippe andre personer som er viktige for handlingen.

Robin Hobb - forfatteren

Robin Hobb – forfatteren

Og det er nettopp karakterskildringene som gjør at Robin Hobb står fram som en av de aller største innenfor sjangeren. På Goodreads ser jeg med interesse at de (få) som ikke liker bøkene, skriver at det er fordi de ikke klarer å like noen av personene. Jeg er helt uenig – jeg er forelska i nesten alle – men det er ingen som bare er gode, eller bare onde – de er menneskelige – og viser hele spekteret av emosjoner, motivasjoner, svakheter og verdisyn. Vi kjenner igjen tenåringsnykker, overambisiøse planer, hybris i ulike former, lite selvinnsikt, mismot, hevnlyst osv.

Jeg ser at mange sammmenligner Robin Hobb med George R.R. Martin, men at Hobb er enda bedre på karakterbygging. Dette kan ikke jeg uttale meg om da jeg ikke har lest Martin. Jeg må også trekke fram at jeg synes det er befriende deilig at hun klarer å holde alt hun skriver innenfor trilogier, og at hun ikke skriver seg ut på viddene i lange serier.

Det er fint lite magi i boka egentlig. Det er disse skipene som er laget av wizardwood, og så er det legendene som er knyttet til The Rain Wild Traders, som vi hører mye om, men ikke blir så mye kjent med i løpet av boka. Det er helt tydelig at disse blir viktigere etterhvert da deler av plottet dreier seg om disse mystiske vesenene som bor oppover elva der faren til Althea og Keffria sverget å aldri reise igjen.

Så er det det med omstendelighet, et tema jeg er opptatt av i forhold til fantasylitteratur. Denne boka står ikke tilbake med sine nesten 900 sider. Er det nødvendig? Jeg ser av mine omtaler av forrige trilogi hun skrev, The Farseer Trilogy, at det var mitt ankepunkt. Også her kunne Robb ha strammet inn boka med 100 sider pluss. Men jeg må si at jeg nesten ikke tenkte over det. Det er noe med at når man skriver så godt som Robin Hobb gjør – når hun bretter ut side etter side med karamell og sjokolade, ja – så er det helt greit – hvis man har god lesetid og ro i lesehjertet. Jeg planlegger bind to i påsken og bind tre i sommer.

Det er forresten vel verdt å merke seg at språket til Robin Hobb er godt. Kanskje ikke veldig nøkternt – det er billedrikt og besnærende, tidvis poetisk og vakkert på sitt fortellende vis, men på ingen måte klisjefylt eller påtrengende.

Jeg finner ingen norske bokbloggere som har skrevet om boka, men du finner gode omtaler på Fantasy Books Review samt at du finner mange omtaler på Amazon og Goodreads.

Konklusjon: I LOVE ROBIN HOBB!

Stikkord: , , , , , , , , , ,

Elever blogger om bøker

Jeg vet om to spennende bloggprosjekter hvor elever i samarbeid med skole/bibliotek blogger om bøker de leser. Den ene bloggen heter Unger i Hedmark læhvor elever fra skoler i Ringsaker, Hamar og Elverum skriver om bøker de leser. Mange gode lesetips, og en utmerket måte å holde seg oppdatert på hva som virkelig fenger ulike aldersgrupper. Elever skriver omtalene på skolen som sendes til bibliotekarer som publiserer (uredigert).

Det andre leseprosjektet jeg tenker på er Lenvik kommune sine to bokblogger: Unge Bokbloggere (mellomtrinnet) og Unge Bokbloggere (ungdomstrinnet). Begge har gode anmeldelser skrevet av engasjerte lesere.

Å koble lesning, skriving og nettet sammen i disse prosjektene vil jeg tro fremmer både leselyst og læring. Jeg tenker disse nettstedene kan være til inspirasjon for forlag, forfattere, lesere og andre skoler/bibliotek som har lyst til å gjøre noe av det samme.

Stikkord: , , , , , , , ,

Mammutsalget er i gang. Først vil jeg trekke fram en bok jeg selv ønsker meg, og deretter vil jeg gi tre anbefalinger på bakgrunn av egen lesning.

Sammen_skal_vi_holde_himmelen_ho

 

Selv ønsker jeg meg Sammen skal vi holde himmelen, en ungdomsbok skrevet av Ellen Fjestad. Jeg merket meg boka fordi den vant manuskonkurransen til Schibsted Forlag, og i fjor vant boka Uprisen. Uprisen er ungdommens egen pris, så den står det respekt av. Forlaget skriver om handlingen: «En motorsykkelulykke. Gard treffer Luka. Den svartkledde gatekunstneren og miljøaktivisten Luka er oppvokst med kumøkk og ei mor som bryr seg minimalt. Trommisen Gard har gnistrende blå øyne og et krøllete brev på innerlomma. Dette brutale møtet blir begynnelsen på en hjerterå og uendelig vakker kjærlighetshistorie.»

Jeg gleder meg til å lese boka til Ellen Fjestad. Det er visst første i en trilogi, tror jeg.

 

Her kommer noen anbefalinger fra meg, dette er bøker som har gjort inntrykk.

glad iGjett for glad jeg er i deg er verdens søteste billedbok. Den er fantastisk for små barn, men jeg fikk den i gave av morgen min da jeg var godt voksen. Det handler om Lille Hare Hasselbrun og Store Hare Hasselbrun. Handlingen er enkel, og forteller egentlig bare at Store Hare Hasselbrun er så glad i Lille Hare Hasselbrun at det rekker fra jorda, til månen og tilbake. Jeg elsker boka – rett og slett. Den er skrevet av Sam McBratney og er illustrert av Anita Jeram.

 

 

9788242115621_2Hodja fra Pjort er en klassiker og jeg leste den flere ganger da jeg var barn. Den handler om Hodja som får et flyvende teppe og reiser ut på eventyr. Jeg husker ikke så mye annet enn at Hodja havner i fangehullet hos en ond sultan, og at Hodja på oppfinnsomt vis finner ut av det meste. Mye humor i denne boka som passer for barn fra 7/8 år. Boka er skrevet av Ole Lund Kirkegaard, er opprinnelig fra 1970 og på Mammutsalget finner du den som lydbok.

 

 

*** Local Caption *** Julian BarnesFornemmelse for slutten er en roman for voksne. Julian Barnes er en anerkjent britisk forfatter og for denne boka fikk han Man Booker prisen i 2011. Jeg ble fullstendig bergtatt av denne lille flisa av en bok da jeg leste den i fjor  – en ren nytelse å lese. Den handler om Tony Webster som er en godt voksen mann. Han husker tilbake til noen hendelser fra guttedagene. I sentrum av historien står Adrian Finn og Veronica , kjæresten til Tony fra ungdomstida. Miljøet er typisk britisk (kost)skole og etterhvert Cambridge Universitet. 40 år seinere dukker et brev opp som pirrer hukommelsen til Tony og han leter tilbake – husker han barndom- og ungdomstida korrekt? Er det hendelser han har glemt? Vi dras inn i en personlig historie som rommer hemmeligheter og som avslører at fortida kanskje ikke alltid er som den en gang var? Jeg syntes Barnes skriver mykt og fint med mye humor og sårhet, samtidig som handlingen holder et godt grep rundt leseren. Frustrasjon, fortrengelse og anger er to ord som kanskje kan beskrive noe av stemningen i boka.

God lesning!

Stikkord: , , ,

fugl12Det er Fugl (Aisato 2013) sin måned i samlesningen til Bokbloggerprisen. Jeg ble med sønnen min på biblioteket her en dag, og mens han gjorde lekser gjennomførte jeg et leseeksperiment – denne bloggen sitt første leseeksperiment – og det burde jo ikke bli det siste. Jeg leste boka kun ut fra bilder, og lot være å lese tekst, for å se om bildene alene fortalte samme historie som teksten (som jeg leste etterpå).

Jeg har lært at bildene i en billedbok skal kunne leses som en egen stemme og at det helst skal være slik at bilde og tekst utfyller hverandre og gjør at summen av de to blir større enn 1+1 = 2, hvis du skjønner hva jeg mener. Bildene skal ikke bare kopiere teksten sin mening og vice versa. Bildene skal fortelle noe teksten ikke forteller og teksten skal fortelle noe ikke bildene forteller. Dette var viktig lærdom da jeg gikk på Barnebokinstituttet. Silje har også gitt en innføring i dette her.

fugl2Jeg er en tekstslave. Når jeg leser en billedbok så er det teksten jeg fokuserer på. Bildene sveiper jeg over. Det å faktisk lese bildene – det har jeg lært nå nylig. At man må fokusere aktivt på det visuelle. Oppleve og dekode. Jeg øver på det, og jeg merker at det er vanskelig, men utrolig befriende og dessuten gir det selvsagt en helt annen dimensjon til lesningen. Planen ble derfor å lese Fugl kun via illustrasjonene, og tilnærme meg historien via det visuelle og holde teksten fullstendig borte. Jeg tok med et ark for å notere min forståelse av historien, og klarte faktisk å la være å lese en eneste bokstav underveis. Noen ganger måtte jeg holde en hånd over teksten – særlig der det bare er en setning. Øynene dras mot tekst som en magnet – bokstaver er virkelig et blikkfang. Jeg kjente ikke til boka fra før og har ikke lest omtaler av den heller (lesningen skjedde 14. januar). Dette er det jeg noterte underveis (hvert punkt representerer et nytt omslag):

  • Små hus i en by. Husene ser nesten levende ut. En jente sitter i et tre, det er farge og liv rundt henne, mens byen er grå. Likevel ser ikke byen slem ut.
  • Jenta klamrer seg fast, men det er helt tydelig at hun lengter etter noe. Hun ser veldig snill ut. Det er høstfarger rundt henne og håret hennes ser ut som små noter i tuppene. Jeg tror ikke jenta har det vondt, men det er tydelig at hun lengter etter noe eller noen.
  • Mange fugler kommer. De prater. Om hva? Jenta synes det er så fint! Hun er åtte år tror jeg. Kanskje pga. tennene.
  • Så rart bilde. Sinte kalde mennesker som går hver sin vei. Jenta har bursdag. Hun ønsker seg noe. Sikkert noe som har med fuglene og gjøre, og som har med den lengselen å gjøre. Bildet av bestefar bekrefter at hun ikke har det vondt hjemme. Det er ikke derfor hun lengter. Han ser så snill ut og de har en snill verden selv om det er fælt utafor.
  • Vår. Bestefar leser om fugler. Han er gammel. Skal han dø snart? Jenta prater med fuglene videre. Det er idyll. Jeg tror de kan prate sammen på ordentlig. Hun virker ikke  så lengselsfull nå.
  • Oj! Jenta barberer hodet! I mørket. Men hun ser ikke lei seg ut. Hvorfor barberer hun hodet? Vil hun gjøre oppgjør? Bli pønker? Vil hun bli en fugl? Så hun kan fly? Vil hun bli en annen?
  • Ha ha! Hun VIL være en fugl! Hun lengter ut. Hun vil fly. Fuglene ser litt bekymra ut.
  • Oj. Hun sitter på bakken. Hvor er hun? Ikke i hagen. Utafor byen. En stige opp i kraftledningen. Fuglene flyr fra henne. Gir de henne opp? For første gang ser hun litt trist ut.
  • Nå er hun med de andre menneskene. Venter på grønt lys. Er trist. Hun vil vel være med trekkfuglene tenker jeg.
  • Ny bursdag. Hun ønsker seg fugler. At de skal komme.
  • Oj! Hun får fjær! Blir hun en fugl? Men hvorfor så viktig å komme bort fra bestefaren? Er det bare det at hun lengter?
  • Hun HAR blitt en fugl! Oj oj! Hun ser så fornøyd ut. Hun er på vei. Rømmer hun?
  • 100% fugl. Og glad.
  • Fuglevennene kommer. Lurer på hva de snakker om? Trekker de noen konklusjoner?
  • Hun tar sats.
  • Og flyr! He he – herlig!
  • Og bestefaren. Det er trist egentlig. Har hun reist fra han? Er ikke det litt fælt da?

fugl-a

Jepp. Det var notatene på baksiden av leksearkene til sønnen min. Historien slik jeg forsto den kun ut fra bildene.
Etterpå leste jeg teksten og da ser man jo at i dette tilfellet forteller teksten mye av det samme som bildene. Min forståelse av historien var ganske fullverdig uten teksten. Betyr det at teksten ikke er nødvendig? Kunne boka egentlig vært utgitt med bilder alene? Nei, det tror jeg ikke. For lesningen blir så mye mer tentativ og søkende når man bare bruker bildene. Den narrative linjen blir forsterket av teksten.

Men i følge teorien jeg beskrev innledningsvis, så viser dette eksperimentet at tekst og bilde forteller samme historie og at de ikke utfyller hverandre slik at summen av delene blir større enn 1+1 = 2, gjør det ikke? Vel. I dette tilfellet viser bildene utrolig mye mer enn teksten. Men teksten viser ikke så mye mer enn bildene. Om det gjør boka kvalitativt dårligere? Det kan jo dere fundere litt på mens jeg låner boka på biblioteket på nytt for å studere teksten litt nærmere.

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

last nedI The Testament of Mary får vi høre Maria sin historie, særlig knyttet til to sentrale motiv fra bibelen; korsfestelsen og historien om Lasarus. Boka er skrevet som en monolog, og det er Maria sin stemme vi hører. Hun er gammel og skal snart dø, og det er viktig for henne og få sagt disse siste ordene, tatt bladet fra munnen og fortelle sin versjon. Derav navnet på boka – testament betyr «vitnesbyrd» og det er akkurat det vi får ta del i; Marias vitnesbyrd. Hun har et voldsomt sinne, men også en slags etisk overbevisning om at det riktige er å fortelle. Således humaniseres Maria i The Testament of Mary - og dermed kan man vel si at hun også sekulariseres. I den grad det er mulig.

Boka blir betegnet som «provocative, haunting and indelible» av ulike kilder, og jeg kan forstå ordvalget, selv om de ikke kjennetegner min lesning av boka. Et lite søk på Google viser at det særlig er det katolske trossamfunnet som føler at boka er provoserende. Den katolske kirke bygger på forestillingen om Maria som Guds Mor – hun var utvalgt til å føde Guds Sønn, og det gjør at hun står i en særstilling som en hellig skikkelse, hun er Dronning på jorden og i himmelen. Og da lese om Maria som en sint og bitter gammel dame – full av frykt og anger og med en historie hvor klimakset er at hun forlater sin sønn på korset for å redde sitt eget skinn, kan jeg forstå at blir provoserende lesning for noen.

Jeg leser boka mer som en litterær tekst som tar utgangspunkt i en av verdens mest kjente samling med fortellinger; Bibelen. Colm Tóibín er ikke alene om å ville gjenfortelle bibelhistorie. Knausgård gjorde det i En tid for alt (2004). Gjenfortellingen av broderdrapet satte seg godt fast hos meg:

Han tok et par raske skritt og kom helt inntil Abel, og han la armen rundt brystet hans og strammet til. Abel ble stanset og ble stående helt urørlig. (…) Han grep Abel i håret med den andre hånden, bøyde hodet tilbake, slapp grepet rundt brystet, la knivbladet mot strupen og snittet den over i en eneste bevegelse. Blodet vektet fram, han kjente dets varme over hånden, og hørte surklingen i strupen før han tok et steg til side og lot sin døde bror falle i bakken. (s.151)

Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng historien ble fortalt hos Knausgård. Jeg husker bare at jeg for all tid ser annerledes på måker etter å ha lest boka.

En annen stor leseropplevelse er Pär Lagerkvist sin roman Barabbas (1950) som forteller om livet til Barabbas, tyven som blir benådet på bekostning av Kristus. Også her møter vi Maria:

Den där kvinnan det var väl hans mor. Fast inte liknade hon honom. Men vem kune likna honom. Hon såg ut som en bondkvinna, butter och sträv, och ibland strök hon sig med avigsidan av handen över munnen och näsan, som rann för att hon var gråtfärdig. Men grät gjorde hon inte. Hon sørjde inte på samma sätt som de andre och inte såg hon heller på honom på samme sätt som de. Så var det väl hans mor. 

I denne boka beskriver Lagerkvist om tro og tvil gjennom fortellingen om Barabbas, først og fremst i tiden etter Jesu død. Maria er en bikarakter, men hun setter seg fast hos Barabbas og han tenker ofte på henne.

Det er fascinerende lesning å nærme seg disse fortellingene vi bærer så tett med oss på nye måter. Å bli kjent med fortellingene via nye perspektiver og synsvinkler gjør at jeg får dypere forståelse for historiene. Jeg synes Lagerkvist og Knausgård lykkes bedre enn Tóibín. The Testament of Mary er absolutt verdt lesningen. Boka er kort, og han skriver godt. De beste delene er der han er i fortellingen – når vi er med på markedsplassen, kjenner luktene i vinden, og ikke minst møtene mellom mor og sønn når Jesus har blitt en stor mann med mange tilhengere. Han beskrives ikke bare som den fromme Jesus vi kjenner. Her møter Maria sønnen sin på en fest:

When I rose to embrace him, he appeared unfamiliar, oddly formal and grand. (…) Even before I had finished speaking, he had moved away from me.
«Woman, what have I to do with thee?» he asked, and then again louder som that it was heard all around. «Woman, what have I to do with thee?»
«I am your mother,» I said. But by this time he had begun to talk to others, high-flown talk and riddles, using strange proud terms to describe himself and his task in the world. I heard him saying – I heard it then and I noticed how heads bowed all around when he said it – I heard him saying that he was the Son of God. (s. 47)

Det er her boka er på sitt beste, det er her jeg merker at jeg nesten blir litt provosert likevel, litt «men ærlig talt – Jesus var ikke sånn!» og at jeg kjenner på Marias smerte og forstår hennes liv slik det er presentert i boka.

Jeg liker boka minst når vi er sammen med Maria som gammel, i en slags nåtid i boka. Da er vi så distansert fra selve grunnen til at jeg ønsker å lese boka, nysgjerrigheten for gjenfortellingen av Bibelen, og det blir så….trivielt, på en måte. Vi følger litt fragmentariske tanker hun har rundt sitt eget liv, sin anger og skam, og vi får et innblikk i livet hun lever i dag.

Nei, ikke «haunting and indelible», men vel verdt å lese. Boka var kortlistet for Man Bookerprisen i 2013. Bloggen Har Du Lest har hatt boka som lesning i lesesirkelen. Der kan du følge lenker til flere omtaler.

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

…..her.

Stikkord:

DrengenBentebing og jeg har funnet ut at vi vil lese «Neverwhere» av Neil Gaiman sammen – er det flere som vil være med? Samlesning er stas – det betyr at vi skriver om boka samme dag. Da blir det ofte litt gode diskusjoner akkurat den dagen i kommentarfeltene. Og ps. du trenger ikke å ha en egen blogg for å være med – det er bare å lese og kaste seg på i kommentarfeltene.

For at flest mulig kan bli med setter vi datoen til SØNDAG 9. mars. Da har du god tid til å låne/kjøpe boka og få lest den.

Det som er litt spennende er at denne boka kun foreligger på engelsk, MEN – på norsk finnes den som tegneserie (hvor Gaiman har med en medforfatter og en tegner). Bentebing skal lese tegneserien, jeg skal lese boka på engelsk, og da kan det jo bli litt spennende å se hvordan lesningen påvirkes av de ulike fortellerformene. Går ut fra at handlingen er lik? Det gjenstår å se. Bli med da vel!

Stikkord: , , , , , , ,

Eldre saker »