Gjesp. Dette var trøtte saker.
Jeg er ivrig med på å utforske en type litteratur for tiden: Kvalitetsunderholdningslitteratur. Den nye dameromanen. Happy tears. Feel good. En sjanger som går under mange navn, og de selger som hakka møkk. Det finnes store kvalitetsforskjeller på bøkene, noen er gode andre er dårlige. Når bøkene omtales i media, blir de ofte behandlet med en litt nedlatende tone og anses ikke som ordentlig litteratur.
Vel. Jeg har lest mange bøker innafor sjangeren som jeg synes er gode. Fortellingen i fiolinen er et eksempel.
Denne, Kjærlighet på menyen, plasserer seg på den andre enden av skalaen. Den er rett og slett skikkelig dårlig, synes jeg. Plottmessig helt grei, men språklig er den elendig og karakterene er intetsigende og uinteressante.
Den handler om Aurélie som har kjærlighetssorg. En dag finner hun en bok i en bokhandelen som heter Kjærlighet på menyen. Hun leser den og forundres over at den handler om hennes egen lille restaurant i Paris, og at hovedpersonen er beskrevet så likt henne selv. Hun ønsker sterkt å møte forfatteren av boka, og sender et brev til han via forlaget. På forlaget sitter den franske redaktøren for boka, André, og han vikles stadig lenger inn i sitt eget garn - det er nemlig han som har skrevet boka og gitt den ut under pseudonym. Og da er alt klart for at forviklingene kan begynne.
Det høres litt morsomt ut, men det er ikke det. Det er platt, distansert og fortellerstemmen har lite varme. Boka prøver å være morsom kanskje, jeg synes ikke den var det. Personene var irriterende og usympatiske, og inngir ikke til nysgjerrighet eller empati. Språket er det som irriterte meg aller mest. Det er et velkjent skriveråd å luke vekk adjektiv når man skriver. Jeg har ikke helt forstått hvorfor. Før nå. Sjekk ut denne passasjen fra boka (adjektivene er mine uthevinger):
I det høye speilet med gullrammen som hang over kommoden i gangen, så jeg det bleke og forgråtte ansiktet mitt som en blek måne omgitt av skjelvende, mørkeblonde lokker. Det lange håret mitt med midtskill var bustete som etter en natt med vill elskov, bare at det ikke hadde vært noen heftige omfavnelser og hviskende løfter. (s 17)
Og sånn er hver side! Overstrødd av dårlig adjektivbruk og elendige setninger. HJELP! Et annet eksempel:
Hun sto foran meg som om hun hadde vokst opp fra gulvet. Men det var ikke noen obsternasig åttiåring som plaget meg med brevet hun trodde var blitt borte. Det var en ung, slank kvinne i mørkegrå ullkåpe og med ruskinnsstøvletter som var «stemmens» eier. Rundt halsen hadde hun slengt et strikkesjal. Det lange håret blafret og skinte som gulltråder i det svake lyset i gangen, da hun nølende tok et skritt nærmere.
Hun så spørrende på meg med mørkegrønne øyne.
Det var torsdag kveld, like før halv syv, og jeg hadde akkurat et déjà-vu som jeg til å begynne med ikke klarte å plassere.
Jeg rørte meg ikke, og stirret på skikkelsen med det mørkeblonde håret som en åpenbaring. (s. 82)
Det er rett og slett vanskelig å vri mening ut av setningene. Utrolig dårlig skrevet.
The Witch of the North var heller ikke særlig begeistret, mens Hege Knutsen likte den.
Vel – ikke mer å si om denne boka egentlig. End of story.
Stikkord: bok, Bokomtale, bøker, feel-good roman, Happy tears, Kjærlighet på menyen, kultur, Litteratur, Nicolas Barreau
