Jeg husker ikke helt hvordan denne boka kom i hus, men den har stått i hylla lenge. Den har liksom ikke fristet helt – kanskje pga. omslaget som er raaart, eller kanskje fordi det står det er «en universell roman om betingelsesløs kjærlighet og andre mysterier mellom himmel og jord.» Hm.
Vet ikke hva jeg forventet – en gammel manns beretning om tapt kjærlighet? Kan hende det var da jeg snudde boka og så bilde av (den kjekke) forfatteren, at jeg tenkte jeg skulle gi han en sjanse.
Boka starter med en marsboer som er nødt til å avlive mennesket sitt.
Jepp. Du leste riktig. Der starter vi. Marsboere er ikke grønne menn, men vanlige mennesker som har bebodd Mars lenge, vi er i år 2060. Marsistene ser på seg selv som overlegne de som bor på Tellus, og de har utviklet et rasjonelt samfunn hvor det ikke er plass til følelser, begjær og lignende. Telluser, mennesker fra jorda, er som dyr å regne, og der av bokas aller første setning, replikken: «Å nei, Ask! Må vi virkelig avlive Uma?» Det må innrømmes å være en fengende start som tar tak i leseren. Ask er hovedpersonen vår, han er en sann marsist, helt til han mister et barn og får vanskeligheter med å akseptere at sorgen ikke kan ha en plass i livet hans. Han forelsker seg i en Telluskvinne, Fest, og snart reiser han til Tellus på jakt etter henne - og der opplever han sanselighet i alle dens former.
Denne boka er rar. Så er det sagt. Men den er også overraskende god. Debutant Odd Eirik Ness har en fornøyelig penn, et godt plott og en forestillingsevne blandet med humor og innsikt som skaper en original historie. Nesten hele boka er skrevet i dialog – her finnes få sekvenser i fortellende form. Hvert kapittel starter med dialogen og den drar oss med stødig hånd også gjennom handlingen. Det er snedig gjort og jeg liker det. Han er språklig svært god, og humoristisk f.eks. i setninger som «Vi må akseptere at litt følelser enn så lenge henger med oss marsister som evolusjonært slagg…» eller når det manes til ett minutts stillhet på Mars til minne om den fremste blant telluser, Stephen Hawking. På Mars har de også øretelefoner av typen rødtann, 2040 modell, på diskotekene – alle spiller egne mikser, gjerne basert på et tema (Brooklyn Beat f.eks.) «Hadde dette vært i 2010, ville en enslig dj bestemt hva alle i lokalet skulle høre på hele kvelden og musikken ville blitt blåst ut av gigantiske høyttalere, men så langt gidder vi ikke dra retrotripen. Tenk så lite individualistisk, for ikke å snakke om upraktisk. De som ikke danset måtte rope høyt for i det hele tatt å kunne høre hverandre.» – Kan noen lage den patenten vær så snill – tenk så deilig!
Boka er underholdende og snedig, original og godt skrevet. Jeg synes Ness mister grepet mot slutten – jeg tror han har en slags filosofisk, åndelig baktanke med boka, og det glir litt ut og blir (for meg) litt nyåndelig, ubegripelig – det mytiske tar større plass uten at jeg egentlig klarer å forstå meningen med det. Jeg ser også at Flux Forlag har (en sympatisk) idelologi til grunn for sin virksomhet, som kanskje gjenspeiles i boka. Ikke dårlig, men jeg mister grepet litt.
Alt i alt – dette var en positiv overraskelse – og jeg håper Odd Eirik Ness fortsetter å skrive i sin særegne stil. Boka kom i 2011.
Stikkord: bok, Bokomtale, bøker, Flux Forlag, Kentauren, kultur, Litteratur, Odd Eirik Ness
