- først og fremst en bokblogg
mai 14th, 2012 av knirk
Jeg er opptatt disse dagene – jobber fram mot Fortellerfestivalen 2012 som begynner torsdag 24. mai på Dramatikkens Hus i Oslo. Kanskje vi ses der?
Det er mye fint å se, både av norsk og internasjonal fortellerkunst – sjekk ut programmet. Årets tema er balanse.
Stikkord: Dramatikkens Hus, Fortellerfestivalen 2012
mai 7th, 2012 av knirk
Hvis du lurer på hvordan man bøyer bokhandel og bokhandler, så har jeg spurt Språkrådet og fått svar:
en bokhandel – bokhandelen – flere bokhandler – alle bokhandlene
en bokhandler – bokhandleren – flere bokhandlere – alle bokhandlerne
Det er den der «flere bokhandler» som jeg synes er litt rar. Godt å vite dette, for oss bokentusiaster.
Stikkord: bokhandel, bokhandler
mai 4th, 2012 av knirk
Dette er Kristine Storli Henningsen sin første enkeltstående roman. Hun har skrevet serieromaner for Schibsted tidligere. Denne boka, I skyggen av store trær, er rykende fersk fra Gyldendal.
Vi møter Karl Henrik og Regine som møtes på et fortau og i en sykehuskorridor. Han er raaaar, firkanta, total dominert av mamma, søt og manusforfatter. Hun er blomsterdekoratør, litt i opposisjon til sin mamma, glad i broren sin og gravid med en dust. Det er et fint møte og jeg er en søkker når det gjelder romantiske bøker. Forlagene burde ta gode, norske, lettbeinte, romantiske bøker på alvor. Ja takk – vi vil ha.
Bokas store styrke er Karl Henrik. Forfatteren har klart å skape en uvanlig figur, helt på trynet på en måte, men så blir man likevel veldig varm om hjerterota av ham. Han er et forhistorisk vesen som forsøker å områ seg i en verden han ikke er en del av. Samtidig er han manusforfatter for Skjærgårdsliv, en serie som ruller over norske tv-serier hver dag. Det funker, selv om det kanskje høres rart ut.
Regine er også fint fortalt, selv om jeg mister mer og mer smaken for henne. Sluttscenen med forløpet i leiligheten, hvor hun bretter ut sin egen smålighet er jeg usikker på om jeg synes er troverdig. Det kræsjer med hvordan Regine er fortalt i resten av boka, og jeg vet ikke om det er forfatterens intensjon å avsløre henne som så usympatisk som hun faktisk framstår som til slutt. Der gjør Regine svikeren i historien. Jeg er også trøtt av folk som ikke kan snakke sammen, som styrter ut døra, og skaper klassiske «misforståelser» som man finner i Hollywood filmer uten at partene får forklart seg. Da blir ikke historien som blir fortalt tatt på alvor, det blir litt klisjeaktig.
Storli Henningsen skriver tidvis godt, særlig har hun en del gode dialoger og gode passasjer: «Jeg slutter aldri å forundres over dette: Man kan leve et helt liv med et menneske. Og disse setningene, disse enkle setningene, det er alt man sitter igjen med.» (s. 287). Andre steder halter det, som f.eks. når Regine og bestevenninnen sitter sammen om kvelden med et glass vin og slarver. Det handler om menn, om Karl Henrik og om framtida. Regine sier til venninnen: «Så du anbefaler at jeg etablerer meg likevel?» Ikke vet jeg, men jeg snakker ikke sånn med venninna mi etter at vi har kommet godt ned i vinflaska. Anbefaler. Etablerer. Men, språket er gjennom hele boka pent og dannet, og representerer en annen verden enn den jeg kommer fra. Kanskje venninnepreik på vestkanten er sånn?
Mødrene i boka er karikerte, moren til Karl Henrik er way out sjuk i huet, og det ulmer mye ubehag i relasjonen mellom mor og sønn, det er klamt klamt klamt, og gjør at boka har et nivå under selve kjærlighetshistorien. Det er fint, og veldig trist. Jeg er glad for at forfatteren gir nyanser til noen andre enn de to hovedpersonene, f.eks. Frederick som heldigvis ikke er så karikert som vi tror i begynnelsen. Han kunne fint fått enda litt mer plass i historien. Jeg kunne nok også ha ønsket meg noe mer nyanser i familien til Regine, særlig i mora som blir et klisjebilde av en vestkantmamma.
Det er mye fint å si om boka til Kristine Storli Henningsen – takk til Gyldendal for leseeksemplar.
Stikkord: bok, Bokomtale, bøker, I skyggen av store trær, Kristine Storli Henningsen, kultur, Litteratur
apr 30th, 2012 av knirk
Noen har kanskje fått med seg at jeg har en ny favoritt i fantasyverden: Brandon Sanderson. Nå har jeg lest debuten hans fra 2005, Elantris.
Jeg vet ikke hvorfor jeg koser meg så veldig med Sanderson, men det gjør jeg altså, også når det svikter litt her og der i denne boka. Det har noe med kjærlighet å gjøre, og da tenker jeg ikke mann/kvinne, men mer at Sanderson skriver med varme og kjærlighet, og at håpsdimensjonen alltid er til stede i det han skriver. Ikke klissete og rosenrødt, på ingen måte, det er mye mørke og vi mister folk underveis, men fordi han skriver med et alvor som trenger forbi underholdningsdimensjonen som også er til stede i bøkene hans. Han skriver innefor sjangeren episk fantasy – og det er det jeg liker best. Han er nyskapende; han lager utrolig kule konsepter og plott, og personene hans er tydelige og klare. I denne boka møter vi Prins Raoden og hele boka begynner med følgende setning: «Prince Raoden of Arelon awoke early that morning, completely unaware that he had been damned for all eternity.» Bra start! Raoden har fått The Shaod, en merkelig sykdom som gjør folk til undeads, og han kastes inn i Elantris – en by hvor alle som er angrepet oppbevares. Også i denne boka, som i Mistborn-serien, er kvinneskikkelsene sterkt til stede. Det er to hovedpersoner; Raoden og Sarene. Sistnevnte et politisk geni. Hun er høy, mye høyere enn alle menn i boka, og bruker digre sko. Samtidig er hun vakker og feminin. Mmm…liker at Sanderson alltid utfordrer. Så skal det sies at fortellingen ikke hele veien oppleves helt troverdig – noen løsninger er for enkle – jeg tror ikke helt på det, men Sanderson innfrir likevel, og slutten er kanonbra – skikkelig fantasybra!
Magikonseptet er spennende og gjennomarbeidet, akkurat som i Mistbornserien. Noen av karakterene er komplekse og de overrasker underveis. Andre, feks. Raoden, blir litt for helteaktig på en litt kjedelig måte.
Det er morsomt å merke seg at man kan skrive gode enkeltstående fantasyromaner, og at det ikke alltid trenger å være en trilogi eller en serie. I denne boka viser Sanderson hvordan man vever sammen flere nasjoner og et stort plott i en og samme bok, i en og samme avsluttende fortelling.
Neste jeg skal lese av ham er The Way of Kings, den nyeste boka som er første bind i en planlagt serie. Det sies at den er det beste han har skrevet, kan nesten ikke vente!
Ps. Brandon Sanderson er forresten veldig morsomt å følge på Facebook. Han reiser rundt i verden og hele tiden inviterer han folk til å være sammen med ham; å spille magic i hotellobbyen, å komme for en prat på den og den kafeen - i går satt han på en flyplass og gikk inn i en bokhandel og begynte å signere bøkene sine som han fant der – samtidig som han inviterte folk til å komme å kjøpe dem. Fin fyr, tror jeg.
Stikkord: bok, Bokomtale, Brandon Sanderson, bøker, Elantris, fantastisk litteratur, fantasy, kultur, Litteratur
apr 27th, 2012 av knirk
Herregud, så mye KRED Simon Stranger skal ha for å skrive de bøkene han gjør. I disse Hunger Games-tidene, dystopifantasy-tidene, rosablogg-, plastikk-, tyggegummi- og jegjegjeg – tidene, da bretter han opp ermene og skriver en politisk ungdomsroman som handler om multinasjonale selskaper, om barnearbeid og om å være en politisk aktiv ungdom. Fine fine mannen.
Verdensredderne handler om Emilie, og hun har vi truffet før – i Barsakh (som jeg har skrevet om her). Denne gangen er hun hjemme og hun møter en mystisk fyr i en klesbutikk som klister lapper på klærne hvor det står: Kos deg med t-skjorten. Slavene som sydde den gjorde det ikke. (verdensredderne.blogspot.com)
Emilie blir nysgjerrig, men dras mellom å være moteinteressert og å engasjere seg politisk i saken. Etterhvert blir hun med inn i Verdensreddernes hule, og der møter hun både en stor verden hun ikke ante eksisterte og en mindre verden i form av kjærligheten.
Boka er liten og historien er ikke spesielt kompleks. Parallelt med Emilies fortelling, følger vi barn som jobber på fabrikkene som produserer klærne vi har på oss til daglig, og vi er også innom både Apple og sjokoladeindustrien. Noe av det minner meg om -70talls engasjementet jeg har vokst opp i, jeg har trådd barnebeina mine på Club7 med dertil politisk aktive foreldre, og noe minner meg om en fin forestilling som er på turnè i videregående skole (DKS) i Norge for tiden (Hva skriver de hjem om?) – hvor samme type problematikk bakes inn i fortellingens form.
Og selv om det gir meg assosiasjoner til -70 tallet, så er ikke Stranger i 70-tallet. Det handler om at han klarer å gi et nyansert bilde fra begge sider; gode situasjoner i Bangladesh og en realistisk skildring av omnipotente og til tider irriterende trangsynte og virkelighetsfjerne politisk engasjerte norsk ungdom fra ressurssterke hjem. Noe sånt.
Boka er god og boka er fin – det eneste jeg stusser over er at jeg synes Emilie hele veien virker yngre enn sine 17 år. For meg er Emilie mer 14 år, og jeg må minne meg på at hun er såpass voksen gjennom hele boka. Tror det handler om måten Stranger skriver henne fram, og kanskje fordi Reena, jenta fra Bangladesh, er 12 år – og da forventer man ubevisst at de skal være jevngamle?
Men uansett: Kjøøøøp – les les!
Stikkord: Bokomtale, bøker, kultur, Litteratur, politisk litteratur, Simon Stranger, ungdomsbok, ungdomsbøker, Verdensredderne
apr 23rd, 2012 av knirk
Da har vi fått en nettside for Bokbloggertreff 15. september. Den finner du ved å følge denne lenken. Siden vil oppdateres og fylles etterhvert. Vi har også en facebookside du kan bli medlem av. Denne siden handler om bokbloggertreffet. I tillegg har det just i denne stund kommet en facebookside til, for bokbloggere generelt.
Det regner her, men uansett er det Verdens Bokdag i dag og det er en fin dag. Gratulerer alle bokmennesker der ute – vi deler noe stort sammen. Verdens Bokdag har sin egen nettside her.
Og husk: A book a day keeps reality away!
Stikkord: Bokbloggertreff, bøker, kultur, Litteratur, Oslo Bokfestival, Verdens Bokdag
apr 20th, 2012 av knirk
This was another of our fears: that Life wouldn’t turn out to be like Literature. (s. 15)
Julian Barnes er en anerkjent britisk forfatter og for denne boka fikk han Man Booker prisen i 2011. Jeg ble fullstendig bergtatt av denne lille flisa av en bok – en ren nytelse å lese. Tony Webster er en godt voksen mann som husker tilbake til noen hendelser fra guttedagene. I sentrum av historien står Adrian Finn og Veronica , kjæresten til Tony fra ungdomstida. Miljøet er typisk britisk (kost)skole og etterhvert Cambridge Universitet. 40 år seinere dukker et brev opp som pirrer hukommelsen til Tony og han leter tilbake – husker han barndom- og ungdomstida korrekt? Er det hendelser han har glemt? Vi dras inn i en personlig historie som rommer hemmeligheter og som avslører at fortida kanskje ikke alltid er som den en gang var?
Jeg synes Barnes skriver mykt og fint med mye humor og sårhet, samtidig som handlingen holder et godt grep rundt leseren. Frustrasjon, fortrengelse og anger er to ord som kanskje kan beskrive noe av stemningen i boka. Jeg skal ikke kommentere slutten, men etter at du har lest boka burde du gå til denne nettsiden og lese kommentarfeltet – men altså: ETTER at du har lest boka. Boka er oversatt til norsk på Cappelen Damm og heter da ‘Fornemmelse for slutten’.
Andre bloggere har skrevet om boka: Skrift er litt skeptisk, Har du lest? og Julies Bokbabbel er fornøyd, og Migrating Coconuts var vilt begeistret. Alle disse har mer utførlige omtaler av boka – så les les!
Stikkord: bok, Bokomtale, bøker, fornemmelse for slutten, Julian Barnes, kultur, Litteratur, The sense of an ending
apr 17th, 2012 av knirk
Jeg har vært veldig heldig i dag og møtt noen utrolig bra bokbloggere, nemlig Bokelskerinnen, Siljes Skriblerier, Rose-Maries litteratur- og filmblogg og initiativtaker Grokros Verden. Vi planlegger et bokbloggtreff under Oslo Bokfestival og håper at AKKURAT DU blir med oss den 15. september 2012. Erfaringsutveksling, bokprat og faglig påfyll – det er planen. Jeg håper virkelig alle holder av dagen – fra det ganske store land – jeg må si det er en berikelse og møte andre bokbloggnerder – gled deg!
Til helgen får Bokbloggtreffet en egen nettside – jeg skal legge ut adressen så snart den er klar.
Stikkord: bok, bokblogg, bokbloggere, bokbloggtreff, kultur, Litteratur
apr 16th, 2012 av knirk
Librería El Ateneo Grand Splendid, Buenos Aires, Argentina
Når jeg er ute og reiser leter jeg alltid opp bokhandlene. Noen overrasker; stemningen og stedet – og jeg blir værende lenge. Via Bokelskerinnen fant jeg en oversikt over verdens vakreste bokhandler - og jeg fikk lyst til å reise til alle. Særlig der hvor det er mennesker og bøker og mye plass. Ja, og Shakespeare & Company da.
Og nå snør det ute. Så da er det vel bare å reise, er det ikke?
Stikkord: bokhandel, bøker, kultur, Litteratur, turisme
apr 12th, 2012 av knirk
Jamen, jøss – en ny fantasyforfatter. Interessant. God dag, velkommen. Douglas Hulick er født og oppvokst i Fargo (en del assosiasjoner der kanskje?) og dette er hans debut. Boka får meg til å tenke på Scott Lynch og Joe Abercrombie av ymse årsaker. Både fordi vi snakker om ‘thieves’ – alltid en morsom profesjon å lese om – og fordi han skriver hardbarka, usentimental, voldlig, mørk fantasy. Ikke like bra som Abercrombie, men dog – det er mye interessant Hulick kommer med.
Hovedpersonen heter Drothe og byen vi er i heter Ildrecca. Det er en farlig by hvor bare de med list og et våkent øye overlever. Drothe har vært medlem av The Kin i mange år, en organisasjon for tyver – alt fra rennesteinsskurker til gentlemanstyver fra adelen. Vi finner flere Bosser og Drothe er en smarting som driver sitt eget spill. Helt til han mister fotfestet og blander seg inn i ting som er mye større enn han først antar. Drothe er en fin fyr, selv om han er på lovens feil side. Særlig i duett med bestekompisen Bronze Degan, skriver Hulick karakterene sine godt ut. En av styrkene er hvordan de ulike karakterene arbeider både mot og med hverandre, det er ikke den der «en for alle, alle for en» hvor man stiller opp for den andre uansett – dette er er mer troverdig egentlig – hva koster det å stå opp for det man tror på – selv når det går ut over ens nærmeste relasjoner. Det gnisser mellom personene, og det liker jeg. Verden er godt konsturert, både byen, historikken (som Hulick ikke drukner oss i, takk takk) og ikke minst organiseringen – både av The Kin, men også den vel så interessante Degan ordenen – en slags miks mellom riddere og handelsfolk.
To ting jeg synes var litt på minusssiden: Litt vel komplisert og omstendelig plott – jeg måtte jo konsentere meg! HA HA! Eller…plottet er ikke komplisert egentlig, men jeg synes han (særlig i starten) skriver det ut litt knotete og omstendelig. Og det andre: Forfatteren har valgt å skrive boka i førsteperson – som en jeg-fortelling, det er ikke veldig vanlig i fantasy, og jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det. Fortellingen blir mye mer intim når vi er med hovedpersonen hele veien. Det er utrolig krevende egentlig, verden rundt blir så mye mindre og alt filtreres gjennom Drothe hele veien. Jeg tok meg selv i å ønske et tredjepersonsperspektiv hvor vi ser ting i litt mer fugleperspektiv og ikke minst, hvor bipersoner får litt større plass. Ellers er det å nevne at Hulick ikke har utgitt flere bøker, denne er fra 2011, men han kommer med en oppfølger som slippes i juni 2012: Born in Steel. Jeg skal lese den.
Takk til Ida for anbefalingen.
Stikkord: Among thieves, bok, Bokomtale, bøker, Douglas Hulick, fantastisk litteratur, fantasy, kultur, Litteratur
apr 9th, 2012 av knirk
Small wonder the crowd goes wild when Peeta and I appear, looking so young and strong and beautiful in our brilliant costumes.
s. 265
Så er jeg tilbake til Katniss sin verden, i bok nummer to i Hunger Games serien. Leseropplevelsen var mer spisset denne gangen. Jeg begynte å lese, og så leste jeg til jeg la fra meg boka. Snakk om pageturner. Det er virkelig sjeldent jeg leser bøker jeg ikke klarer å legge fra meg. Mannen min spurte om jeg hadde regredert underveis – blitt 16 år igjen liksom. Men nei, det har jeg ikke. Jeg synes forøvrig det er utrolig teit å bruke spalteplass på hvorvidt det er patetisk at voksne leser ungdomsbøker.
Hva er det som gjør at jeg ikke klarer å legge fra meg boka? Det er ikke en språklig perle, det er ikke et komplisert plott, og karakterene i historien er sånn passe usympatiske alle sammen. Hva er det da?
Det er kanskje fordi Suzanne Collins gjør noen enkle, men geniale, dramaturgiske grep – hun støper hele historien over en basaloppskrift for spenningsoppbygging. Hele serien, hele boka, og ikke minst hvert kapittel er nøye konstruert for å skape forventning og action. Jeg merker meg at hvert eneste kapittel (26 i denne boka) har en cliffhanger, hvert eneste. Et utvalg:
Then the door clicks shut behind him (s. 35).
A pair of Peacekeepers dragging the old man who whistled to the top of the steps. Forcing him to his knees before the crowd. And putting a bullet through his head (s. 77)
The pieces of the picture do not quite come together until I see his arm raise the wip (s. 128).
I can only form one clear thought. This is no place for a girl on fire (s. 317).
Instead, I find silence (s. 335).
The insane morphling from District 6 throws up her skeleton arms as if to embrace the monkey, an it sinks its fangs into her chest (s. 373).
I tillegg er tema, og dermed plottet, det enkleste og mest virkningsfulle vi kjenner: Å leve eller å dø. Bokstavelig talt. Igjen er vi tilbake i arenaen; alle skal dø utenom en. Denne gangen kjenner vi Peeta og Katniss bedre, derfor følger vi enda bedre med. Pulsen er rask, tempoet høyt, bevegelsene kjappe. Det er også et hovedtema til: Trekantdramaet – hvilken gutt vil hun velge til slutt? Gale eller Peeta?
Det er virkelig mesterlig gjort av Collins, men jeg kan ikke fri meg fra å legge til: til tider kynisk. For igjen: Gjennom måten hun forteller historien sin på, bergtar oss, forfører oss, så snur hun ryggen til så mye. Vi legger nesten ikke merke kynismen, vi kjøper grunntanken om å velge sine venner med omhu, hvordan man kjapt definerer sine fiender, og at man må være nådeløs når det gjelder. Vi lærer at vi bare kan stole på noen få utvalte, at det er oss eller dem, og at vold kan gi oss løsningen.
My fingers tighten on the knife handle at my belt.
”Go ahead. Try it. I don’t care if you are knocked up, I’ll rip your throat out,” says Johanna.
I know I can’t kill her right now. But it’s just a matter of time with Johanna and me. Before one of us offs the other.
s. 396
Hyggelig konversasjon mellom to 17 åringer? Tatt ut av sammenheng ser det groteskt ut, i denne boka glir det gjennom oss som om vi snakker om et pålegg vi ikke liker. Jeg kan ikke annet enn igjen å undres over hvor lite fokus volden får når det gjelder bøkene. Vi er opptatt av vold i dataspill, men her? I påsken snakket faren min og jeg om hvordan litteratur påvirker oss som mennesker. Jeg snakket om Margit Sandemos sin innflytelse på meg og mitt liv. «Ja, det er underlig hvordan litteratur kan påvirke oss så sterkt når vi er unge,» sa faren min. Og vips! så satt jeg og tenkte på Hunger Games. På hvordan unge venner jeg har på Facebook har logoen fra film og bøker som profilbilde, på hvor sterkt man lever seg inn i bøkene, hvor stor grad av identifikasjon som ligger i litterære figurer osv. Hvis du søker på Katniss eller Katniss Everdeen på nettet får du over 21 millioner treff til sammen (til sammenligning: Jens Stoltenberg: 8 millioner – jada, Norge er lite, men likevel).
Jeg kan ikke annet enn å si at det er betenkelig. Så har jeg sagt det.
Jeg er ikke enig i de som sier at Katniss er en platt karakter. Hun er ikke det – eller; hun er ikke bare det. Jeg synes hun er svært interessant som litterær karakter. På mange måter er hun en endimensjonal tegneseriefigur, men så har huns sider som gjør henne spennende. Måten hun iscenesetter seg selv for å overleve, har jeg skrevet om tidligere - det er super interessant. Og i forhold til det jeg skriver om identifikasjon i teksten over: Isolert i historien fungerer hun svært godt. Hun er rett og slett en overlevelsesmaskin og således lett å identifisere seg med. Hun handler ut fra situasjonen, og hun overlever. Hun vippes aldri av pinnen i forhold til den ekstreme traumevolden hun blir utsatt for, hun handler adekvat i alle situasjoner der hun er i ytterste nød. I vår verden, i en hverdag – hvordan ville hun framstått da? Hvis vi ser på hennes egenskaper, hennes handlinger og sosiale mønstre, tror jeg ofte hun framstår som svært usympatisk og asosial. Samtidig: Det er mange ting jeg liker med Katniss, og ikke minst kombinasjonen Katniss og Peeta. Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men kjønnsrollene er snudd om. Katniss er den som handler, den som tar initiativ, den som redder folk, den som fikser og ordner. Hun har som hovedmål å beskytte Peeta i arenaen. Peeta har også som mål å beskytte Katniss, men den delen av historien blir ikke fortalt like tydelig (vi følger jo Katniss sin fortellerstemme hele tiden) – Peeta er den som har omsorg, han er mer passiv, han må passes på (han dør jo til og med og må gjenopplives). Spennende!
Så er det morsomt å merke seg at vi vader og vasser i vold, men når det kommer til sex, så er bøkene kyske som et nonnekloster (hvertfall de to første). Vi gjenkjenner det fra andre tenåringsdiller, f.eks. Twilight, det er noe med deler av det amerikanske samfunnet: Vold er greit, sex er tabu. Jenta er 17 år og forholdet hennes til disse to guttene er et bærende element i historien, men det stopper ved kysset.
Konklusjon: Jeg gir ikke boka til min sønn på 12 år, og vi hopper over filmen på kino (men jeg må nok se den alene). Men jeg har bestilt bok nummer tre, og det er ikke bare fordi jeg har lyst til å skrive om bøkene her på bloggen – nei, jeg er hekta. Utrolig hekta.
Stikkord: bok, Bokomtale, bøker, Catching Fire, fantastisk litteratur, fantasy, Hunger Games, Katniss Everdeen, kjønnsroller, kultur, Litteratur, Opp i flammer, Peeta, Suanne Collins, The Hunger Games, ungdomsbok, ungdomsbøker, ungdomsvold, vold
apr 1st, 2012 av knirk
Fra 16. til 21. april arrangerer Norli i Universitetsgaten Strindberguke. Hjernen bak arrangementet kjenner jeg godt, så jeg kan garantere at dette blir bra. Gjennom ulike vinklinger blir vi kjent med Strindberg; gjennom hans romankunst, hans dramatikk, hans brev – religion, filosofi – vi møter Ibsen, Edvard Hoem, Ebba Witt-Brattström og mange flere - fullt program finner du på facebooksiden til arrangementet.
Håper vi ses der!
Og så er det å melde at det er påskeferie også her – jeg er tilbake etter det.
Stikkord: August Strindberg, Norli, Strindberguke
mar 24th, 2012 av knirk
Foto: Hans F. Meier/iStockphoto.com
Jeg er visst inne i en liten bloggferie. Den er ikke lang. Tilbake om en ukes tid.
Stikkord: lese
mar 16th, 2012 av knirk
Dagens bokanmelder heter Halvard og er 9 år. Han har lest Arne Svingens Tause skrik. Vær så god:
Sebastian har flytet til et nytt hjem og ny skole. Familien var så fatig at de måte flyte til den verste delen i byn.
Hvorfor det var det verste? Fordi det er der barnekidnaping der. Flere barn forsviner sporløst politiet leter over alt etter spor, men de finner ingen ting.
Det siste barnet som ble kidnapet var Jakob. Jakob bodde akurat der Sebastian bor nå. Så blir alle regler strengere og vektere skal følge dem til skolen og det er bare lov og spille fotball fra 3.00 til 5.00 fordi da er det vektere på fotballbanen. Sebastian blir god venn med vekteren John. Den første skole dagen går ikke helt glatt, men han møter på en jente som heter nora.
Sammen jobber de for og løse mysteriet men de kan ikke ringe politiet fordi de tror de samarbeider med kidnaperne.
De finner masse spor, Nora blir kidnapet og han finner ut hvem som er forederen….
Det jeg liker med denne boken er at den innholer veldig mye spenning og mysterier. Jeg synes også at logiken er veldig kul. Jeg vil anbefale denne boken den er veldig god!
Stikkord: Arne Svingen, barnebok, barnebøker, Bokomtale, bøker, kultur, Litteratur, Tause skrik
mar 14th, 2012 av knirk
Det er noen bøker jeg har lest, som jeg aldri har fått skrevet om, og så går tida og det er vanskelig å skrive om bøker i ettertid synes jeg. Men jeg vil nevne noen. Så får omtalen heller være av den skrinne typen. Hvis det er flere som juger nå av Tyra Teodora Tronstad er en god ungdomsbok. Jeg har på en måte lest den to ganger. Første gangen la jeg den vekk fordi jeg synes den var så vond. Det er bare noe med at barn som forvinner går så inn på meg. Jeg er mamma selv, og den problematikken er jo det ultimate mareritt. Så må jeg avsløre at jeg gjorde noe jeg aldri gjør, jeg leste slutten først. Bare for å se hvordan det gikk. Og så leste jeg hele boka på nytt. Da gikk det fint. Jeg synes forfatteren skriver godt, hun skriver om viktige tema og boka er spennende. Tema kretser rundt det å skjule foreldres psykiske sykdom, om lojalitet og venninner. Jeg husker at det var noe som lugget litt da jeg leste – men det er såpass lenge siden, så det er vanskelig å finne fram igjen. Jeg tror mange unge lesere hadde likt boka. Boka er fra 2011.
Sommeren vi kledde oss nakne av Helene Uri og Arne Svingen var også en god bok. Forfatterne skriver annen hvert kapittel ut fra to ulike personer, en gutt og en jente som møtes en sommerferie i Danmark. Det handler om forelskelse, en flukt og en dødssyk mor. Er du på leting etter en bok som beskriver skyldfølelse, så vær så god. Det røsket bra i kroppen min hvertfall. Det som gjør boka ekstra spennende er at forfatterne har så ulike skrivemåter, og at det skaper en dynamikk både i teksten og i møtet mellom de to fiktive personene. Boka er fra 2005.
Ja, så er det Dronning Margit Sandemo som kom med en ny bok i 2011, i en alder av 87 år! Boka heter I død og lyst. Jeg har skrevet en kjærlighetserklæring til Margit Sandemo tidligere, og jeg kan dessverre ikke skrive et dårlig ord om henne. Derfor slutter jeg å skrive nå, for mine opplevelser med Margit Sandemo handler om da meg selv var 16 år og leste Sagaen om Isfolket, og ikke voksne meg som har blitt et annet litterært menneske. Noen bøker og forfattere hører til spesielle perioder i livet, og de må huskes i lys av den kraften de hadde den gangen, og betydningen de hadde for hvem man ble i livet. Faktisk.
Stikkord: Arne Svingen, bok, Bokomtale, bøker, Helene Uri, Hvis det er flere som juger nå, kultur, Litteratur, Margit Sandemo, Sommeren vi kledde oss nakne, Tyra Teodora Tronstad
mar 9th, 2012 av knirk
I Iran sitter det en ung dramatiker. Han heter Nassim Soleimanpour. Han kan ikke reise ut fra landet sitt, men nå gjør han det likevel, og det på en ikke så rent lite fascinerende måte. I 2010 skrev han en scenetekst, White Rabbit, Red Rabbit, og Oslo Internasjonale Teater deler den med oss. To ganger denne uka har jeg vært og sett forestillingen og hvis du er det minste interessert i scenetekst, teater eller litteratur så er du nødt til å få med deg den siste forestillingen på lørdag. Saken er at det går en skuespiller opp på scenen, og der ligger en konvolutt. Skuespilleren har aldri sett innholdet tidligere, hun/han åpner konvolutten og begynner å lese. Og det er Nassim Soleimanpour som snakker til oss. Det er mektig å oppleve en så tett tilstedeværelse i et rom, og det fra en som ikke er til stede. Det er virkelig en dialog mellom tre parter; publikum, dramatiker og skuespiller. Sistnevnte blir et slags talerør for dramatikeren. Tidvis blir linjer visket ut, og det er nesten som dramatiker og skuespiller glir sammen. Identitet blir fiklet med rett foran øynene våre. Vi er vitne til at Nassim i Iran får publikum til å handle direkte i et rom i Oslo. Og det er han som gjør det, og ikke teksten….ja, sånn oppleves det hvertfall.
Stykket berører ulike tema, men det er et veldig menneskelig prosjekt – med sterkt nærvær mellom alle som er tilstede. Og så får man noe å tenke over…. så mye at jeg for min del måtte se det en gang til. Og jeg har veldig lyst til å se det enda en gang til. Siste sjanse er lørdag kl. 19, altså i morgen, på Det Andre Teateret i Oslo, hvor det er skuespiller Mats Eldøen som skal åpne konvolutten og kastes ut i ting han ikke aner noe om. Ganske heavy greier også egentlig. Men sykt bra. Og veldig morsomt. God tur!
Det finnes en nettside hvor du kan følge forestillingen i Oslo.
Stikkord: Det Andre Teateret, dramatiker, Iran, Nassim Soleimanpour, Oslo Internasjonale Teater, scenekunst, scenetekst, White Rabbit Red Rabbit
mar 7th, 2012 av knirk
Den avsluttende boka i Mistborn-serien til Brandon Sanderson. Hvis du hadde spurt meg da jeg var halvveis i boka, så hadde jeg kanskje mumlet litt. Hvis du spør meg etter å ha lest ferdig boka, så smiler jeg bredt og fornøyd.
Det er noen av disse fantasyforfatterne som virkelig får det til! Det er mange som har noe å lære av dem når det gjelder å håndtere et stort materiale. Herregud det er så stort! Til sammen over 2000 sider som skal flettes sammen til et troverdig og intelligent plott. Jeg kan skrive en liste så lang som sønnen min sin ønskeliste, over godbiter i denne serien. Jeg kan nevne noen: Han skaper et unikt og visuelt herlig univers – en verden som er i ferd med å gå under, vulkaner og aske som spiser opp jorda. Han skaper fantastiske karakterer: Vin er min ultimate heltinne – hun er en ultrakul person som går fra å være gatebarn til….. okei, ingen spoilere her. Han lager så kuuuuule konsepter: Hele magikonseptet er fantastisk, de ulike skapningene som f.eks. kandra, Mistwraiths og inquisitors. Plottet er helstøpt, karakterene er gode (og litt tegneserieaktige) og jeg digger at han tør å la det handle om større ting, nemlig tro (ja, tro som i å tro på en Gud) og tvil og jeg liker måten han gjør det på. Han er også en klassisk fantasyforfatter på den måten at han gir oss det vi vil ha (for eksempel store episke scener), men overrasker også.
Ja, og så da? Jo, så lider han SELVSAGT av den møkkasykdommen som nesten alle fantasyforfattere lider av: MANGELEN PÅ BEGRENSNING! Boka kunne med fordel vært kutta ned 200 sider. Han dveler for lenge. Han bygger opp til slutten, og den slutten likte jeg utrolig godt, men han bruker litt for lang tid. Derfor blir jeg litt sur og uinspirert underveis. Men så drar han til på slutten, og da glemmer jeg alt og nå har jeg bestilt tre nye titler fra Sanderson allerede i dag.
Er det ingen andre i Norges land som har lest Brandon Sanderson? Jeg er veldig på utkikk.
Du kan lese min omtale av første bok i serien her, og andre bok i serien her.
Her har du en hel omtale av serien gjort av det anerkjente, Hugo nominerte nettstedet SF-site – de er imponert og skriver «The Mistborn Trilogy is an amazing piece of fantasy literature. Whether it ends up being considered a 21st century masterpiece only time will tell, but one thing is for certain, it deserves to be read by fans of the genre everywhere».
Stikkord: bok, Bokomtale, Brandon Sanderson, bøker, fantastisk litteratur, fantasy, kultur, Litteratur, Mistborn, The Hero of Ages
mar 2nd, 2012 av knirk
Kurt Hanssen har kommet med ny bok i år, Nattegjest. Jeg har omtalt den første boka hans, Forglemmegei, tidligere og den likte jeg godt.
Den sære kunstneren Mogens Lassen blir funnet død i sitt ateliet. Politibetjentene, Brede Monsen og Rikke Lindstad, settes på saken. Boka er delt i to, første halvdel følger vi offeret i uka før han blir drept, og i andre del følger vi etterforskerene i arbeidet sitt. Vi befinner oss i Lommedalen, blant golfeiere og sære rikmannsslekter.
Som sist liker jeg veldig godt det lokale grepet Hanssen gjør i bøkene sine. Han klarer å gjøre Lommedalen til et eget miljø og gi folka tilknytning til stedet. Det blir litt «landsbyliv» over stemningen og det liker jeg. Hovedpersonene i historien er sympatiske på en behagelig måte, uten å bli platte av den grunn. Hanssen går håndverksmessig til verk når han konstruerer plottet og karakterene sine. Han klarer å begrense seg, og å avslutte historien uten at den blir for lang. Det står det respekt av.
Jeg likte nok likevel denne boka dårligere enn den forrige. Jeg synes den dramatisk er flat, særlig i andre del. Jeg synes ikke han klarer å bygge opp tilstrekkelig spenning, og jeg blir ikke overrasket underveis. Løsningen er på en måte for selvfølgelig, og slutten blir nesten litt komisk. Det ligger ikke nok spenning mellom linjene, det gjelder også den lille bihistorien om Bredes bror. Kanskje forfatteren burde studere mer dramaturgi, lese mer McKee, og få spenningsoppbygging inn i ryggraden i enda større grad?
Boka kunne også trengt en skikkelig språkvask, her kunne vel forlaget kunne hjulpet til i større grad? Da hadde vi sluppet språklig bismak i setninger som: «Brede ble litt stum, men tok seg fort i det.» (s. 217) – litt stum? Hvordan er man litt stum? Eller når Birger på s. 216 forteller en vits på vei ut og «Rikke lo så hun hikstet etter luft, og forsvant i retning bilen sin». Bilder følger ord, og jeg synes det er et misforhold mellom vitsen og at jeg ser for meg Rikke som mister pusten fordi hun skriker av latter. På en parkeringsplass. Hun lo godt, kanskje? Dette er flisespikkerKnirk, men når boka er fylt med upresist språk som med hell kunne vært strammet inn, så tenker jeg at forfatteren hadde hatt mye å vinne på det.
Når det er sagt, er jeg fremdeles sjarmert av Kurt Hanssens måte å skrive på. Jeg liker enkelheten i plottet (et mord som skal oppklares – god, gammeldags krimstil), jeg liker at historien er lett å følge, jeg liker at han kjører bittesmå bihistorier og jeg liker stemningen og miljøet i bøkene. Han har mye å gå på – jeg gleder meg til å følge utviklingen og ikke minst å møte karakterene i boka. Rikke Lindstad er en karakterer jeg kan like (til forskjell fra Lilyhammer sine platte kvinneskikkelser som jeg er så oppgitt over for tiden). Og forresten, jeg liker at forfatterens interesse for musikk og annen kunst (vil jeg tro), litt klumsete tyter ut gjennom hele boka. I like!
Stikkord: bok, Bokomtale, bøker, Forlemmegei, krim, kultur, Kurt Hanssen, Litteratur, Nattegjest, påskekrim