Abonner
Poster
Kommentarer

Hva skjer nå, Knirk?

En liten kunngjøring:

Det er vanskelig å være bokblogger som skriver om andres bøker samtidig som man gir ut bok. Synes jeg. Det er vanskelig å sitte i komitearbeid med bokbloggerprisen og bokbloggertreff samtidig som man debuterer. Jeg er i en boble fortida. Jeg klarer ikke å skrive om andres bøker. Jeg klarer ikke å lese bøker. Jeg klarer ikke å mene stort om litteratur. Jeg driver bare og polstrer meg litt, og grugleder meg til det som kommer – og som jeg ikke aner hva er. Jeg vet bare at Minja og Josef skal ut i verden, og at det blir rart. Og fint. Og ganske skummelt.

Men akkurat nå kan jeg ikke være bokblogger som jeg har vært før. Kanskje jeg kan det seinere. Jeg vet ikke. Men nå må jeg gjøre det som er riktig.

Og derfor trekker jeg meg fra komiteen for Bokbloggertreffet og Bokbloggerkomiteen. Samtidig går jeg ut av gruppa på Facebook som er for bokbloggere. Det er faktisk ganske trist – men også litt bra, for jeg blir litt smårar av å ha beina i to verdener. Jeg er skjør som et bjørkeblad når det gjelder en del ting akkurat nå, så jeg trenger litt distanse. Det som er innmari kjipt er jo å bli borte fra alle de bra folka – bokbloggere er særdeles trivelige folk – men jeg blir jo ikke helt borte. Jeg må bare forstå hvordan jeg skal gjøre det.

Jeg tror jeg kommer til å fortsette og blogge. Jeg kommer til å skrive om Kaoshjerte og prosessen med å få gitt ut bok. Jeg kommer til å skrive om litteratur. Om nordisk ungdomslitteratur.

Eller kanskje jeg ikke kommer til å skrive særlig mye? Jeg vet ikke.

Men vi snakkes og ses, både i verdensveven og i virkeligheten. Smæsjing hilsen fra meg.

Jeg rydder, roter, kaster og sorterer. Mye gir jeg bort. Veldig mange bøker går til antikvariat, loppis og venner. En hel haug med barnebøker blant annet. Men noen bøker er forever in my heart, og de får spesialplass i bokhylla. Bøker som jeg har hatt med meg hele veien, og som jeg blir glad av å se på. Tenkte jeg skulle dele noen av dem med dere – bildene er tatt av meg i dag, og jeg tenkte de kunne få stå alene uten kommentarer fra meg. Kjenner du igjen  noen av dem fra din egen barndom kanskje?

IMG_2425 IMG_2427 IMG_2428 IMG_2429 IMG_2430 IMG_2431 IMG_2432 IMG_2433 IMG_2434 IMG_2435 IMG_2436 IMG_2437 IMG_2438 IMG_2439 IMG_2440

 

Stikkord: , ,

Sommerlesning

Jeg kommer ikke til å skrive så mye om norsk litteratur framover, men jeg skal hviske hvilke bøker jeg har lest, og nå har jeg lest både Veke 53 av Agnes Ravatn og Den 13. disippel av Tom Egeland, og det var to veldig ulike bøker, meg jeg likte begge.

Jeg har akkurat to hyllemeter med bøker jeg skal lese i sommer, men det går litt for sakte, for det er så mye annet som skjer, men jeg leser en time hver morgen, og det er den beste stunden på dagen. Jeg er innom en del bokblogger, men det er i grunnen dumt fordi jeg finner så mange lesetips, og bestiller bøker over en lav sko – men hva med de to meterne jeg skal lese først?

Å være et lesende menneske er bra. Det er en slags oppsummering.

Stikkord: , ,

Jeg hadde en periode i livet hvor jeg skulle bli heks. Sånn bra heks som gjør gode ting. Og i den forbindelse finner jeg bøker i ryddeprosessen når jeg bytter kontor. Det er bøker jeg husker som viktige, jeg satt med nesa i dem time etter time. Enten fordi det handlet om spådommer, værtegn eller mest spennende: Folk, monstre og dyr som faktisk berører den delen av virkeligheten som heter uvirkeligheten. Jeg deler med dere fire av bøkene fra hylla mi – lest omtrent i filler. Bildene er mine egne.

IMG_2395[1]

M for mare - fra boka

M for mare – fra boka

HEKSIKON. Det er den beste boka ever. Virkelig en godteributikk av et oppslagsverk. La meg ta dere med på en random prøve. Gi meg en bokstav. Okei. M. M er jo den onde bokstaven, visste du det? Mange skurker begynner på M. Og mange av mine beste venner. Hm. Hva betyr det? Uansett. La meg slå opp. M for Mammon, armeisk gud som er nevnt i Bibelen, en personifisering av jordisk rikdom. M for mare, et kvinnelig vesen som kan komme seg inn til folk gjennom nøkkelhull og kvisthull og ri på seovende menneske rog dyr. M for Manducus, skrekkvesen som man skremte barn med i det gamle Roma. «Er du ikke snill, kommer Mandacus og tar deg», sa man. Han skulle bo i en hule, og spiste gjerne barn. M for Madragora, sa alrune. M for Malvolio, en hovedperson i Shakespeares Helligtrekongersaften. Han er en sedat, meget selvkjær hovmester som av noen skøyere blir narret til å tro at hans høyættede husfrue er blitt forelsket i ham og vil gifte seg med ham. Det var en smakebit fra bare en side av denne fantastiske oppslagsboka, utgitt i 1986 av Den Norske Bokklubben.

IMG_2394[1]HEKSENS HÅNDBOG av Dannie Druehyld. Herre gud så fantastisk - Dannie Druehyld – det navnet har jeg ikke tenkt på tidligere. Det ultimate heksenavn. Boka er utgitt på Høst & Søns Forlag i 1987. Det er en skjønn og praktisk bok – illustrert og med alle gode råd for en skikkelig heks. Kapitlene heter f.eks. Heksens Liv, Heksens Kalender, Magiske Urter og Heksecyprianus. Her kan du lære heksedans, ønskemagi, kjærlighetsmagi, pengemagi og ikke minst hvordan man kan bruke magi til å fly. La meg gi litt mer informasjon om det sistnevnte. Jepp, du kan lage en salve. Men du vil ikke fysisk fly, men kun i dine drømmer. Men dog, ta deg i akt! for det står: «Hvis du smører din krop med disse salver, vil din sjæl og dine drømme frigøre sig og vandre til dødsriget, riget hvor alle tider er et, og hvorfra du kan vende tilbage med visdom. Hvis du vender tilbage! Hekseplanterne, disse salver er fremstillet af, er giftige og narkotiske. Du må kende dine planter vel, de kan dræbe dig.»(s. 210) Og så kommer oppskriften, blant annet med nattskygge som er en meget giftig plante. Vups da. Men ellers er boka både vennlig og svært praktisk.

IMG_2399[1]ALLE TIDERS BOK av Mogens Eilertsen. Denne boka er proppfull av dager. Det er blåmandag, hundedager og Berthas dag. Sistnevnte er 31. august, min egen bursdag. Det er også Sunnivas translasjonsdag, da skrinet med levningene etter Sunniva ble flyttet fra Selje til Bergen. Boka er laget som en kalender, man kan slå opp på en hvilken som helst dag og lese hvilket navn eller hvilken forklaring som er knyttet til dagen. La oss ta dagen i dag. 8. juli. Nettopp. Også Sunniva faktisk. I Bjørgvin bispedømme har dagen navn etter denne kristne, irske kongsdatteren som flyktet hjemmefra til Selje på norskekysten. Der traff hun en noe ublid skjebne i en hule som raste over henne. Dagen er for øvrig også Kjell sin, som i det latinske Kilian eller Ketillus. Han var en skotsk munk som led martyrdøden i år 689. Veldig morsom bok, utgitt av Grøndahl forlag i 1986.

IMG_2398[1]SPÅKONENS HEMMELIGHTER – praktisk spådomsbok etter de beste kilder utarbeidet av Sven Linde. Denne boka elsket jeg. Den er litt sånn harryglitterglamour-utgivelse, utgitt av et forlag som het MigroNord A/S i 1982. Den ser skikkelig billig ut, og har rare sider og er full av merkelige greier, men jeg digget den boka. Kapitlene heter f.eks. Kunsten å spå i kort, mentalmagi, frenologi, grafoloi, astrologi, kiromanti, å spå i kaffe, drømmebok osv. Deilig, deilig for en blivende heks. La oss ta min siste drøm – den handlet om kirsebær, og i følge denne boka så betyr det enten «ja til frieri», eller «huslig krangel». Ja ja – det blir kjipt når mannen kommer hjem fra jobb i dag. Hvis ikke postmannen kommer med det frieriet da.

Vel. For noen skatter av noen bøker. De går rett gjennom sensuren og blir med inn på mitt nye kontor. Trygt og godt å ha – og man vet jo aldri når man får bruk for litt trolldomskrefter.

Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Jeg skal gi ut bok. Mange av dere har nok fått det med seg, men det må sies høyt og tydelig på Knirk også: I oktober kommer debutboka mi Kaoshjerte på Aschehoug. En ungdomsroman som balanserer mellom virkelighet og mystikk – på en måte innenfor fantasysjangeren, men ikke helt. Oxford dictionary definerer fantasysjangeren slik: «A genre of imaginative fiction involving magic and adventure, especially in a setting other than the real world.» I så fall passer Kaoshjerte til den første delen (magic and adventure), men ikke til den den andre delen av definisjonen (setting other than the real world). Boka foregår i Norge, delvis på Stovner i Oslo, og delvis på fjellet langt nord for Oslo, men ikke i en annen verden enn vår egen. Men så vet vi jo alle at vår egen verden kan romme så mangt.

Jeg kan komme tilbake til historien og karakterene, men utgangspunktet for hele boka er inspirasjon jeg har funnet i muntlige, tradisjonelle kilder gjennom mine ti år som forteller. Jeg har lest og hørt bøtter og spann av myter, sagn, legender og eventyr, og noen har jeg festet meg mer ved enn andre, og da har jeg fråtset videre i motiver funnet i disse fortellingene. I Kaoshjerte møter således land og by, og norsk folketro møter persisk kultur i spedd noen John Deere traktorer og en forbudt mormor.

Så kan man jo si at arbeidet med boka startet  for ti år siden, men jeg har rent fysisk skrevet på den i snart tre år, og bakgrunnen for det hele startet for sikkert enda lenger siden, for sånn er det med livsprosjekter – de går som tråder gjennom et helt liv og av og til dukker det opp noe som kan være synlig for flere enn meg selv, f.eks. en forestilling i Den Kulturelle Skolesekken eller en roman. Kult!

Det ryddes fra det gamle kontoret

Det ryddes fra det gamle kontoret

Vel. Mer om det etterhvert. Men til forskjell fra tidligere sommere har jeg tenkt til å blogge meg gjennom denne sommeren for de av dere som er interessert – nettopp fordi jeg akkurat nå skifter kontor. Jeg flytter fra et lite kontor hjemme i første etasje, til et stort kontor oppe i andre etasje. Og i den forbindelse er det bøker OVERALT. Jeg rydder i gamle esker, i bokkasser, i bokhyller og jeg finner så mye forskjellig. Noe er gammelt, og noe nytt. Noe skal jeg kaste, noe skal jeg gi bort, noe skal jeg selge, og mye skal jeg beholde. Men det å stable, bla og lete, handler jo om å stable, bla og lete i et liv. For jeg husker ting gjennom bøker jeg har spart på.

Leonora Christine - med kul hatt

Leonora Christine – med kul hatt

Mange av bøkene er arv. Særlig etter mormor og morfar som bodde på Lillehammer. Morfar var rektor på Nansenskolen i 25 år, og det finnes så mange spor etter ham og mormor i alle bøkene jeg har. Men jeg kan jo ikke samle på alt. Mye om Samuel Johnson og Ivar Kleiven. Johson var en britisk forfatter/språkmann og Ivar Kleiven var (sakset fra lokalhistoriewiki) bygdebokforfattar, folkeminnesamlar, folkeopplysningsmann, målmann, politikar, turistvert og gardbrukar. Begge er navn som jeg har hatt med meg gjennom hele livet, gitt til meg fra morfar – begge var hans livsprosjekter. Jeg har med navn fra mormor også. Det første jeg tenker på i så måte er Karen Blixen  og alle besøkene vi har hatt på Rungsted Lund. Men også hun som satt i tårnet og skrev Jammers Minde. Jeg må sjekke hva hun het. Vent litt. (…) Leonora Christina! Det het hun. Fanget i Det Blå Tårn i København i 22 år, fra 1663 til 1685, dømt for å være delaktig i sin manns landsforræderi.  Det er en historie som gjorde inntrykk da jeg var liten. Og boka har jeg stående i bokhylla mi, hennes egen historie om fangenskapet.

Jammers Minde sammen med trefigur laget av morfar hjemme i stua mi

Jammers Minde sammen med trefigur laget av morfar hjemme i stua mi

Min utgave er fra 1986, fra Gyldendals klassikere (Danmark) og jeg ønsket meg den og fikk den da mormor døde i 2004. Jeg har aldri lest den. Men jeg kan jo historien gitt til meg av mormor for det.

Det er ingen forbindelse mellom Jammers Minde og Kaoshjerte. Annet enn at jeg tror på at når man skriver en historie så trekker man bevisst og ubevisst på summen av det man har med seg av erfariner. Så ett eller annet sted så kan det ligge et lite strøk av Leonora Christina i Minja. For det er det hun heter – hovedpersonen i boka mi – Minja.

Så er planen å dele flere bokhyllebøker med dere etterhvert som sommeren skrider fram og kontoret mitt blir mer og mer et …nettopp…hjemmekontor.

Stikkord: , , , , ,

ddBok to i Robin Hobb sin trilogi, The Liveship Traders, The Mad Ship, kom ut i 1999. Det er oppfølgeren til Ship of Magic, som jeg syntes var knakende god. Så da går vi like så godt fra knakende god til knakende vaklevorent, for dette ble i overkant kjedelig, ble det ikke?

Fantasysyken har jeg skrevet om så mange ganger at jeg går ikke i dybden denne gangen – men kort fortalt handler det om at ganske mange fantasyforfattere skriver for langt. For omfattende. De dreper spenning og dramaturgisk oppbygging i teksten ved å være alt for omstendelige. Det være seg i antall scener de velger å fortelle ut, beskrivelser de velger å dele, historiske fakta vi ikke må gå glipp av, dialoger de mener vi må overvære og … ja – det er blir litt som Narcissus på kne foran sitt eget speilbilde  – å elske det man selv har skapt til det kjedsommelige. Robin Hobb gjør det, men – MEN – selv om hun gjør det så er det faktisk ikke sååå dårlig. Og det er fordi dama er så vanvittig god til å skrive, så fantastisk i sine karakterskildringer, så utrolig sanselig i alle sine scener – at det funker – det funker faktisk.

Bok to er alltid vanskelig. En bro mellom det som blir igangsatt i bok en og det som skal avsluttes i bok tre. Robin Hobb skriver seg møysommelig gjennom viktige scener og bygger sakte, men sikkert mot noen høydepunkter, og det som skjer når man bygger så sakte, men likevel så håndverksmessig riktig – er at de siste scenene – der det virkelig gjelder – herregud! det er så jeg må reise meg opp når jeg leser, jeg må se bort, jeg må blunke for å ikke forsvinne på ordentlig, jeg må puste dypt for å ikke hyperventilere, jeg må sette meg igjen litt breibeint for å klare å lese de siste sidene, jeg kjenner stormen i mitt eget hår, lukta som river meg i nesa, gjørmen som klistrer seg til kroppen (kan ikke spoile hva som egentlig skjer) – og når jeg er ferdig så kaster jeg meg over pc’en og bestiller bok tre, men likevel, LIKEVEL – Robin Hobb, du kunne med fordel ha kutta tohundre sider i midtpartiet – tro du meg.

Vel.

Jeg skriver ikke noe særlig om handlingen her, for du burde jo lese bok en først og den har jeg omtalt her. Dette er mer et nota til meg selv før jeg begynner på bok tre, eller en refleksjon å dele med folk som har lest boka og som sikkert har egne oppfattelser om saken.

Stikkord: , , , , , ,

Lignelsesboken_productimagePer Olov Enquist har aldri skrevet en kjærlighetsroman. Dette er hans forsøk, snart 80 år gammel. Kjærligheten kan man ikke forstå eller forklare, mener han. «Men vilka vore vi, om vi inte försökte?». Dette er et tilbakevendende sitat i bøkene til Enquist, og her forsøker han å nærme seg kjærligheten – gjør han ikke? Dette er hans forsøk – der han står på elvebredden sammen med sine døende kamerater. Det er en mann på vei ut av livet som skriver.

Jeg leste først på svensk – er opptatt av det – å lese på originalspråket – men vet du, det ble for vanskelig. Svensk går som oftest greit, men det er noe med hans religiøslitterære språk, kombinert med det muntlige, guttaktige på dialekt – ja, det ble for vanskelig.

Så da jeg fikk den norske utgaven i gave fra et bibliotek, – da var fristelsen for stor, og den svenske utgaven ble liggende på nattbordet der den hadde ligget i lang tid, mens den norske (fantastisk godt oversatt av Bodil Engen) kunne nytes slik den burde.

Og hva er det med Per Olov Enquist? Jeg har jo etterhvert lest mye av ham, og han irriterer meg grenseløst noen ganger, her også – babler usammenhengende om dette og hint, men så er det noe – det er mer enn  noe – det er som om språket går opp hos han – jeg sitter alltid igjen med en slags metthet, en slags følelse av at jeg var med på noe som er nære livet, noe som utvider livet, og som kanskje klarer å si noe som nærmer seg sant. Det er selvsagt bare språket hans som forfører, for det er det det handler om – total beherskelse av språk.

Hele boka er sentrert rundt en hendelse fra hovedpersonen (Per Olov Enquist) var i tenårene. Han ble forført av en voksen dame på Det Kvistfrie Furugulvet et lite torp i skogen. Det var banebrytende, det var det aller beste, det var forhekselse, besettelse, åpenbaring og en hendelse som kom til å følge han resten av livet. Tre ganger møtte han denne kvinnen, og det er rundt disse begivenhetene han skriver. Det handler om en barndom, det handler om tro, om kjærlighet, død og seksualitet.

Per Olov Enquist er fullstendig uten høflighet ovenfor leseren. Han forteller sin historie, noen ganger trassig, ofte veldig naiv, irriterende, av og til brutal, arrogant, noen ganger ganske ufokusert, og noen ganger krystallklart. Jeg tror det er ganske vanskelig å lese Lignelsesboka hvis du ikke har lest andre bøker av ham. Det flommer over av løsrevede referanser, og de samme historiene går igjen. Om moren. Om kattene. Om Siklund, monstrene, korsreven, broren som ble forbyttet og da han drakk seg ihjel på Island. Blant annet.

Jeg kjemper med Enquist – han trollbinder meg, men jeg blir ganske sint av å lese – rett og slett.

Stikkord: , , , ,

Angelfall – Susan Ee

angelfallSiste bok ut i mitt YA-prosjekt var en positiv overraskelse (endelig!). Angelfall har  tatt Ya-verden med storm, det er film på gang også. Det er første bok i en serie med det fine navnet «Penryn & the end of days».

I form ligner boka Hunger Games/Divergent. Teksten, kapitlene og dramaturgien er stram og med stort driv.
Boka starter med en enkel hvit fjær som daler fra himmelen. Vi møter Penryn som er på flukt med søster i rullestol og en noe spesiell mamma (som i crazyposessedlunatic). Det er englene som har skapt dommedag denne gangen. De kom ned fra himmelen og har ingen gode intensjoner for jordkloden. Penryn, søsteren og mammaen blir vitne til en slosskamp mellom seks engler. Det er fem mot en, og de blir vitne til at den siste får skåret vingene av. De andre englene tar lillesøster med seg når de flyr og mamma stikker av. Tilbake står Penryn alene og en blødende engel. Penryn tenker at engelen kan hjelpe henne og få søsteren tilbake, og hun tar han med seg, gjør han frisk. Så ligger handlingen videre rundt letingen etter søsteren. Og så er det selvsagt historien mellom Penryn og Raffe, engelen – love is in the air.

Det høres søkt ut. Engler. Hva blir det neste liksom? Men det funker. Jeg likte boka, og det er flere grunner til det:

Av en eller annen sær grunn får Ee det til å funke med englene. Og det er faktisk ganske godt gjort. Jeg tror det er fordi hun er ganske respektløs i måten hun bruker dem. Hun lar de være kaotiske vesener mer enn bibelske/religiøse skikkelser, men uten å frata dem nettopp at de er engler – de er til og med Guds engler. Hun blander massiv engelkraft med en stor porsjon humor. Et eksempel er når engelen som har fått fratatt vingene sine må bruke beina – så får han store gnagsår. Åff kårs, han er ikke vant til å gå. Eller når Penryn skal løfte engelen opp i en rullestol – han er jo majestetisk og har mytologiske krefter – men så er han lett som en fjær – åff kårs – for å fly må du være lett. Det er også mange morsomme og humoristiske dialoger – særlig mellom Raffe og Penryn.

“Oh, please. Your giant head is getting too big for this forest. Pretty soon, you’re going to get stuck trying to walk between two trees. And then, I’ll have to rescue you.» I give him a weary look. «Again.”

Susan Ee

Susan Ee

For det er nemlig sånn, at Penryn må redde Raffe. Igjen og igjen. Og selv om det er en kjærlighetshistorie på gang, så er den befriende fri for kliss, og dialogen og handlingen mellom de to, tar stadig nye veier. Flere ganger ble jeg overrasket – og det er sjeldent i denne type bøker.

En annen ting jeg likte godt er at boka tidvis beveger seg mot horrorsjangeren med en del groteske detaljer. På Goodreads var det en som omtalte boka som en blanding av Planet of the ApesResident Evil og Frankenstein. Jeg kan ikke si så mye mer, for da spoiler jeg slutten, men et eksempel er mora til Penryn. Det er ingen hyggelig mammahistorie å spore, heller ikke en vond smertefull avvisningshistorie, men en historie ulik noen annen jeg har lest. Penryn er forøvrig innmari kul – veldig bra hovedperson med driv, initiativ, humor og vett. 

Så må det sies at dette er reinspikka underholdningslitteratur, og på ingen  måte noen språklig perle. Ee skriver gode dialoger, men det hakker litt både her og der, men i og med at boka er så knapp i formen, så er det ikke særlig forstyrrende.

Du kan lese de første kapitlene i boka her. Jeg kommer til å lese bok to også, for den ligger nemlig her på bordet ved siden av meg.;o)

Stikkord: , , , , , , , , , ,

10380978_724912140898889_2776094298236284024_nDa er den tida her igjen. Festivaltid. Jeg er en del av staben i Fortellerfestivalen, og i år som i fjor har vi mye morsomt på programmet. Vi holder til på Dramatikkens Hus i Oslo, og tema for årets forestilling er makt. Festivalen begynner på tirsdag og onsdag neste uke med kurs for erfarne formidlere – og det er Nils Petter Mørland fra Det Andre Teateret som skal jobbe med improvisasjon. Det er fortsatt ledige plasser til kurset, men da må du være ultrakjapp med å melde deg på.

Selve festivalåpningen er på torsdag 29. mai og da får vi besøk av The Kingdom of Fire and Clay, to menn henholdsvis fra Iran og Israel. Svorne fiender eller mulige bestevenner? Etter å ha spilt to ulike men svært vellykkede forestillinger ved den internasjonale fortellerfestivalen i Amsterdam beslutter de seg for å slå seg sammen og lage en forestilling som dykker rett inn i deres fortid, kultur og selve grunnsteinen for fiendskapet mellom deres to fedreland.

Etter torsdagen går det slag i slag med forestillinger og moro. En samtale om makt mellom Margreth Olin (jeg ELSKER Margreth Olin) og Per Fugelli kan jo slå beina innunder deg. Eller forestillingen 0+0=4 med Thomas Bye som handler om justismord. En av de jeg gleder meg mest til er britiske Rachel Rose Reid som regnes som forteller og slampoet, hun har høstet fantastiske kritikker i hjemlandet, både i The Times og The Independent.

Det jeg gleder meg aller mest til er nok AfterStoryCafeteateret som begynner klokka 22 hver kveld. Det er fortellere, stand-up komikere, slampoeter – de aller beste – som underholder mens vi drikker øl og koser oss. Lørdagskvelden er det Andre Historier som har line-upen – det kommer til å bli MER enn bra.

Jeg kommer til å være på festivalen hele tida og håper vi ses!

Stikkord: , , , , , ,

Knirk svarer som Proust

Dipsolitteraten har gitt meg en såkallt Proust Questionnaire som visstnok opprinnelig var spørsmål Proust ble stilt av franske aviser. Det er spørsmål om livet, døden, kjærligheten og havet, så pytt sann – fyr løs.

Hvilken levende eller død person beundrer du mest?

Dette er det spørsmålet som gjør at jeg ikke har klart å legge ut denne spørrerekka før nå for JEG VET IKKE!

Beundre. Se opp til. Ønske å bli som. Forbilde.

Jeg har liksom ikke en person som er en ledestjerne eller guru. Jeg beundrer folk jeg møter og som jeg leser om – det kan være øyeblikks møter, og følelsen av beundring kan forsvinne like fort som den kom. Fordi jeg går videre. Men. Hvis jeg tenker etter så beundrer jeg alle folka som tør være seg selv selv om det koster. Han som synger med skjegg. Hun som blir skutt i hodet men som fortsetter å snakke om fred. Jeg beundrer folk som vil skape endring og som klarer å holde på godheta. Jeg beundrer dem som bruker tida sin til å kjempe for noe de tror på, noe som er større enn dem selv – og ikke bare bruker tida på interiør, biler, kropp og klær. Jeg beundrer morfaren min som var rektor på Nansenskolen i 25 år og som satte samtalen og kveldssetet foran alt. Jeg beundrer alle de jentene i sjette klasse som jeg traff i dag som klarer å stå på henda, gå ned i bro og tilbake igjen i en bevegelse! Herrelighet – det skulle jeg gjerne klart. Jeg beundrer dem som snakker sakte og klarer å putte mye mening inn i få setninger. Jeg beundrer alle de som står i motstand og som klarer å bevare et snilt hjerte. Og så beundrer jeg Astrid Lindgren skikkelig mye fordi hun sa «Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig själv.»

Hva er din største ekstravaganse?

Ekstragavanse = (utslag av) overdreven flotthet.

Jeg har jo hverken fjær i hatten, egen vinkjeller eller silkepysjamas, så jeg kan ikke forstå hva det skulle vært? Kan hende kafèbudsjettet mitt?

Hvilket ord eller uttrykk bruker du for ofte?

«….. ikke sant?»

Hvilket talent skulle du ønske at du hadde?

Kroppslig eleganse og ynde – slik at jeg kunne danse i Svanesjøen på Den Norske Opera.

Hva er din mest skattede eiendel?

Hesten min. Hvis man kan kalle han en eiendel? Og et smykke jeg fikk av mormor til dåpen, som hun selv hadde fått i dåpsgave. Jeg går aldri med smykker, men det hender jeg tar på meg akkurat dette og da kjenner jeg mormor hviske meg i øret. Jeg har også en kiste jeg fikk til 16 årsdagen min. Den er full av hemmeligheter. Utenpå står det Lise Villemo – det var kallenavnet mitt i ungdomstida – står til og med på russelua mi. Jeg er også innmari glad i pc’en min.

Hva er din favorittbeskjeftigelse?

Det jeg gjør mest liker jeg best å gjøre også: Sove, snakke, spise, lese, skrive, tenke, se på tv-serier, ri på hest, klemme, gå, kjøre bil, sykle, spille dataspill, sørfe på nett, bade.

Hvem er din litterære helt?

RONJA RØVERDATTER! Ingen over og ingen ved siden av. Hun utfordrer alt hun er redd for og det skulle jeg gjerne ha gjort også.

Hvem er din favorittkomponist?

Akkurat nå – Philip Glass.

Hvem er din favorittmaler?

Harald Kihle og Harriet Backer

Hvem er din favorittforfatter?

Kanskje Per Olov Enquist? Han forsøker tross alt å forklare kjærligheten og den har jeg fullt og fast tro på.

Hva er din største frykt?

Å miste.

Når og hvor var du lykkeligst?

Lykke oppstår jo helt plutselig og gjerne når noe bare er smått og rolig rundt meg, så jeg kan dessverre ikke komme med en episk lykkefortelling her.

Hvordan vil du helst dø?

Fort og inderlig.

 

Vel. Da sender jeg utfordringen videre til Line som sitter i biblioteket sitt og til Dipso som selv glatt har unngått å svare på spørsmålene han utfordrer andre med. Det er noen flere spørsmål enn det jeg har svart på her, så dere finner fullstendig spørsmålsliste her. Jeg takker også Dipso som har utfordret mine små grå med denne Questionnaire.

Ruined – Paula Morris

ruined_cover-650x982Jeg plukket denne boka fordi den var månedens bok i en av gruppene jeg er med i på Goodreads. Boka er fra 2009 og gitt ut på Scholastic, som er et anerkjent forlag. Paula Morris er fra New Zealand og har skrevet flere bøker, blant annet tre Young Adult bøker.

Ruined handler om Rebecca som kommer til New Orleans for å bo hos tanten sin mens faren er på reisefot i Kina. I god YA-tradisjon passer Rebecca ikke inn på det nye stedet, og medelevene på den nye skolen er supersnobbete og fryser henne ut. En stille kveld ser hun flere av klassekameratene bryte seg inn på den store, stengte kirkegården som ligger rett ved huset til tante – og det er selvsagt kirkegården som tante strengt og inderlig har gitt henne forbud mot å gå inn i. Rebecca følger etter, går seg vill der inne og alt blir skummelt, men så møter hun en ung jente som viser henne veien tilbake. Denne jenta viser seg senere å være et spøkelse, og de blir venner. Vi følger med inn på kirkegården flere ganger, og merker oss den pene gutten som er litt annerledes enn de andre (Twilight Edwardish) og vi merker oss den slemme gutten som selvfølgelig er feit og har rødt hår. Åååååååhhh! Og akkurat DER ble jeg rasende samtidig som jeg begynte å kjede meg. Jeg har skrevet om disse stereotypiene i YA – litteratur tidligere (f.eks. når det gjaldt Cast sin House of Night), og de irriterer meg grenseløst.  Hvorfor har alltid de slemme rødt hår, kviser og er feite? Hvor kom det fra lissom? Det irriterer meg også veldig å kopiere hele Twilight (bare bytte ut vampyr med spøkelse) uten å gi noen form for originalitet og personlig tvist i tillegg. Okei, så er det ørlite morsomt at det er New Orleans, og forfatteren klarer å trekke inn spor av noe spennende rundt dette, men ikke på samme måte som f.eks. Garcia og Stohl i Beautiful Creatures. Og dessuten er hele boka, Ruined altså, drepende kjedelig. Akkurat som Written in Red. Det skjer liksom ingenting, det er bare utrolig forutsigbart og snorkende uinteressant.

Boka turer av gårde og vi hører om slektsforbannelser og mye annet som kunne vært morsomt, hadde vi bare fått lov å komme innafor, men hele tiden er det så lang distanse mellom meg som leser og Rebecca som vandrer rundt i kirkegården. Jeg bryr meg overhodet ikke om hvordan det går med henne, og den potensielle lovestoryen mellom henne og Anton Grey (ha! Mister Grey! og dette var  prefiftyshades!)  er som et lite blaff i bakgrunnen av traskingen mellom gravstøtter.

Jeg kjenner meg litt igjen i det jeg skrev om Written in Red. I og for seg en morsom ide, et spennende miljø og et godt plott – men hva hjelper det når karakterene er uengasjerende og forfatteren overhodet ikke kan skrive. Min mistanke: Det er uuuuutrolig mye craplitteratur i Young Adult sjangeren.

Så er det sagt.  Nå over til Angelfall. Jeg vet at mine kjære lesere synes YA-litteratur er passe kjedelig, det ser jeg på leserstatistikken min, men jeg må gjennom en bok til – jeg er jo i et selvpålagt leseprosjekt – før jeg hopper over på helt nye ting. Ha tålmodighet!

Stikkord: , , , , , , , , ,

InsurgentJeg leste Divergent og ble såpass nysgjerrig at jeg også leste bok nummer to i serien, Insurgent. Dette er en av de store bestselgerne når det gjelder ungdomsbøker. Første boka er nettopp blitt filmatisert – jeg har ikke sett filmen, men har stor sympati for den kritikken Synne gir av filmplakaten.

Vel.

Vi er tilbake i dystopiske Chicago og følger Tris videre i kampen mot Systemet. Sammen med Four, eller Tobias, virvles hun inn i en stadig mer voldelig og actionfylt spiral, og vi henger med så godt vi kan. Det er krig mellom de ulike fraksjonene, og ingen kan stole på hverandre. Tris er også helt blindet av skyld på grunn av noe hun gjorde i slutten av bok en. Ingen spoilere her.

Det som er fint med boka er nettopp at den beholder page-turner kvalitetene med et stramt grep rundt historien og karakterene. Stadig nye overraskelser, stadig nye skifter. Samtidig sliter jeg mer i denne boka. Først og fremst fordi det er så lite variasjon i Tris. Hun er dypt deprimert hele veien. Stutt og trist. Og det er jo sånn med denne type bøker at det er jo ikke akkurat et psykologisk studie – det er jo mer pappfigurer som agerer rundt, og da blir det så utrolig flatt når hun bare er der nede hele tida. Boka er blottet for humor og variasjon i stemning. Da trøtner jeg som leser.

Og så lurer jeg veldig på hva Roth vil med bøkene. Jeg hadde jo samme runde med Dødslekene – hva vil Collins med all denne volden – og da jeg hadde lest bok nummer tre, så forsto jeg at Collins ville mye. Det er samfunnskritikk, det er en ordentlig historie om krig og offer. Jeg stiller meg de samme spørsmålene her. Hva vil Roth? Jeg håper hun vil noe, hvis ikke blir det bare splætt splætt underholdning, og da er jo ikke moralske Knirk så fornøyd. Så da kan det jo hende jeg må lese den siste boka i serien også.

Stikkord: , , , , , ,

15711341

(Knirk leser YA-bøker)

Noen bøker er som denne. Du begynner å lese. Blir glad! Kult. Jente på rømmen. Kommer til rar forlatt cowboy-by. Du får en kjapp innføring i konteksten. Det bor mennesker i verden, og det bor The Others (det må bare bli engelsk når jeg leser engelsk). The Others er Shapeshifters (hamskriftere!) – og de er kule. De som blir til ulver heter Wolfguard og har mange ulveegenskaper i menneske form. De som blir som kråker heter Crowguards og er veldig glad i «ohh, shiny objects!» som mennesker. Og så har du Bearguard og Owlguard. Og så har du vampyrene. Ikke no Edward-greier, men skikkelig ekle, klamme, grusomme vampyrer. Og menneskene og The Others er ikke glad i hverandre, og det er er helt klare geografiske grenser som bestemmer hvem som skal være hvor. Et menneske som beveger seg over til The Others blir spist som popcorn med det samme. MEN. Så foregår det en del handel mellom menneskene og The Others. Derfor er det laget små byer som fungerer som møteposter mellom de to – det er slags utposter i ingenmannsland, og det hersker en anspent stemning der. Hit er det jenta kommer. Hun på flukt. Og det første hun ser er at det er ledig jobb som postsorterer i denne byen. Hun kommer inn i bokhandelen som drives av Simon Wolfguard, og som har morsomme skilt som som handler om at man må oppføre seg i bokhandelen ellers blir man spist.

Så , hun begynner i ny jobb. Vi forstår hun har hemmeligheter med seg fra sitt forrige liv, og vi aner en slags tiltrekning mellom Ulvemannen og Meg, som hun heter.

Hurra! Kult! Bra plott og miljø. Dette blir bra. Jeg hiver meg over sidene, fosser gjennom helt til jeg…….

NEEEEEEEEEEEEEEEEIIII! Det holder jo ikke med kult konsept og plott når forfatteren ikke kan skrive! Det stagnerer jo helt opp. Det som kunne bli kult, blir bare ingenting. Det smuldrer mellom hendene mine. Vi får detaljerte beskrivelser av hva Meg gjør hver dag. Vi er med å sortere post. Hver dag. Vi møter de forskjellige folka i ulike helt uspennende settinger. Vi er med Meg på do! Og når hun spiser. Og sidene går. Hun sorterer og sorterer og sorterer den posten.

Dritt altså. Det skulle ikke vært lov. Det var jo skikkelig Trueblood-vibber i begynnelsen og så blir det ingenting. Æsjameg.  Skuffa!

Ellers kan det sies at forfatteren har en relativt stor bokproduksjon bak seg, og at hun selv sier hun skriver «novels of dark fantasy».  På hjemmesiden hennes finner jeg nærmere 20 titler, og alle i serie.

Stikkord: , , , , , , , , , ,

17182126Da jeg skrev innlegget om Young Adult litteratur tenkte jeg på dette med kjønnsperspektiv. At mange av forfatterne er kvinner, og at mange av leserene er jenter. Men så er det ikke sikkert det er sant. Kan hende at det sjiktet jeg har kommet inn i er typisk feminint, i den grad det er mulig å sette den type grenser, og det er det jo, men det er komplisert, og egentlig endte vel forrige kommentartråd med å legge ned hele YA-segmentet – eller – egentlig ikke, kanskje, men båstenkning er uansett noe man ikke bør ty til, men likevel tyr til fordi det kan hjelpe til å sortere tanker.

Puh.

Uansett. Brandon Sanderson, som jeg har berømmet for sterke jenter i bøkene sine, ikke minst Mistborn-trilogien, har skrevet en bok som han selv kategoriserer som en YA-bok, og uten så sette kjønnsmerkelapper på bøker (jeg HATER blå bøker til gutter og rosa bøker til jenter) så er dette en actionfylt, stålkonstruert dystopi med enorme mengder skyting, superhelter, forfølgelsesscener og med en gutt som hovedperson. Sånn at? Sånn at dette er en bok som gutta kan lese.

Dette ble en svett start på innlegget, men vi lar det stå. Tar sats og går videre.

Boka starter med David som er med faren sin i banken. Det er grå, kjipe tider og David er åtte år. Plutselig kommer The Epics inn i banken. De er de onde superheltene. Mennesker med superkrefter. Man må adlyde eller forsvinne. The Epics er korumpert av ønsket om ubegrenset makt, og de er usårlige. Særlig Steelheart, den verste av dem alle. Og denne dagen går alt galt, og prologen i boka ender med at faren til David blir drept av Steelheart, men akkurat i det øyeblikket det skjer, så ser David at Steelheart får en rift av en kule som snidder kinnet hans. Så er ikke Steelheart usårlig likevel! Steelheart dreper alle i banken, likviderer alle vitner til at han fikk dette lille såret, men David slipper unna.

Så treffer vi han ti år senere. En ganske monoman gutt som har viet hele livet sitt til å samle kunnskap om The Epics. Han kan absolutt alt som er mulig å vite om dem, og han venter på en anledning til å hevne faren. Han kommer på sporet av The Reckoners, en gruppe som bekjemper The Epics. David vil inn i den gruppa – koste hva det koste vil. Så kastes han ut i et rotterace for å ta knekken på Steelheart og kompisene hans, og det står kruttrøyk ut av sidene etterhvert som man vender dem.

Jeg har lest nesten alt Sanderson har skrevet, og dette er en helt ny side av forfatteren. Det er helt tydelig at han vi nå et nytt publikum, de yngre, gutter! og at det ikke skal være en centimeter dødtid i handlingen. Nettopp derfor er det litt rart at jeg kjeder meg. For det gjør jeg. Det er litt som å se en James Bond film – vi er i action hele tiden. Og hvis vi ikke er det, så synes jeg Sanderson bruker litt for mye tid på å forklare ideen bak The Epics, hvordan samfunnet er konstruert og våpendetaljer og da kjeder jeg meg enda mer. Så kommer dialogene og samspillet innad i gruppa han etterhvert blir en del av, og det er litt mer interessant, men ikke mer enn litt. Fordi Sanderson som pleier å være god på relasjoner, kjører nå Hot Boy meets Sexy Lady, og det blir nesten litt pinlig fordi det virker påklistra tøft.

Samtidig er dette en av de bøkene jeg ikke vil si er dårlig, selv om jeg ikke var så begeistra. For den er godt konstruert på mange måter. Den er tett, kraftig og som alltid er Sanderson god på stemning og miljø. Så målgruppa, ungdom! gutter! vil nok like den. Og det er egentlig litt kult. Sønnen min på 14 feks. – som sliter med å finne bøker han liker – hvis denne fantes på norsk så tror jeg kanskje han hadde likt den. Men bare kanskje. Men kompisen hans! Han som liker veldig sånne ting – han hadde DIGGA den.

Silje har også skrevet en omtale av boka, og både BestFantasyBooks og Fantasy Book Critic var superbegeistra. Boka er for øvrig den første i en serie. Her kan du se boktraileren:

 

Stikkord: , , , , , , , , ,

imageJeg leser meg  inn på trendene på Young Adult litteraturen. Feltet er ganske uoversiktlig og det er mange utgivelser. Etter en del virksomhet på nettet bestilte jeg tre titler fra USA, du kan se dem på bildet – det er noen av de mest populære titlene blant annet på Goodreads. Ruined er månedens bok på en av YA-gruppene på Goodreads, Angelfall har vært mye framme i diskusjonstrådene og Bishop er en mye omtalt forfatter. Tre ulike bøker, og jeg er spent på å se likheter og ulikheter mellom dem.

Men hva er egentlig Young Adult litteratur?

Godt spørsmål!

Er det ikke bare det samme som ungdomsbøker?

Tja.

Typisk YA-omslag1

Typisk YA-omslag1

I følge Iowa State University kan man definere Young Adult litteratur slik:

(1) a teenage (or young adult) protagonist

(2) first-person perspective

(3) adult characters in the background

(4) a limited number of characters

(5) a compressed time span and familiar setting

(6) current slang

(7) detailed descriptions of appearance and dress

(8) positive resolution

(9) few, if any, subplots

(10) an approximate length of 125 to 250 pages

Typisk YA-omslag1

Typisk YA-omslag2

 

Jeg liker denne definisjonen fordi den er litt smalere enn andre jeg har lest («bøker med en ung protagonist» – det er litt spinkelt). I denne definisjonen nærmer vi oss formellitteraturen. Det skal ikke være mange personer med. Ikke for lang bok. Ikke for stort tidsrom. Punkt 2 er også viktig; at det er en førstepersonsfortelling. Det er ikke en historie fortalt gjennom en «voksen» stemme. Det er den unge selv som forteller.

Det denne definisjonen mangler, er at YA-litteratur tar for seg problemstillinger som ungdom kan relatere til. Det er ofte det vi på godt norsk kaller coming-of-age tematikk.

Hvis jeg skulle lagt til et punkt nummer 11 så ville det vært at veldig mye av YA litteraturen (hvert fall fra USA) er i serier. Og at hvis bøkene filmatiseres, så har alle karakterene i serien eksepsjonelt hvite tenner.

Typisk YA-omslag3

Typisk YA-omslag3

YA-litteraturen ofte sies å skulle nå lesere mellom 13 og 21 år, men at det er en stor del voksenlesere i sjangeren også. Herunder Knirk.

YA-litteratur kan deles inn i ulike undersjangere, og jeg fant ut at Penguin har en fin og informativ nettside som til og med viser oss et kart over de ulike undersjangrene. Kort fortalt kan man dele YA-litteratur inn i følgende sjangere:

  • YA – contemporary (realistisk! Faen ta skjebnen!)
  • YA – fantasy (ikke realistisk! Harry Potter!)
  • YA – historical (historisk! Code Name Verity! Kanskje Aina Basso? Jeg har ikke lest Aina Basso!)
  • YA – LGBTQ – ((homo)seksualitet! The Perks of Being a Wallflower!)
  • YA – Middlegrade (for de yngre YA leserne med stabil voksenperson! Narniabøkene!)
  • YA – Mystery&Thriller (løs et mysterie, gjerne et mord! Pretty Little Liars!)
  • YA – Paranormal (varulv! vampyr! Twilight! Beautiful Creatures!)
  • YA – Romance (kyssekyssekysse! Matched!)
  • YA – SF/Dystopian (framtidscenarioer! Divergent! Hunger Games!)
  • YA – Steampunk (victorianskteknologimagi! Clockwork Angel!)

PUH!

Bra oversikt, ikke sant? Jeg liker den. Selv om veldig mange bøker ikke bare kan plasseres i en kategori, så hjelper det oss lesere å navigere i jungelen av YA-bøker – for den er stor! Og nå følger det altså flere omtaler og refleksjoner fra meg i tida som kommer. April blir vel en YA-måned her på Knirk. Jeg har for øvrig lest mange andre YA-titler, og her følger en liten oversikt til omtalene jeg har skrevet. Det er ingen spesiell rekkefølge, og det går litt sånn på kryss og tvers når det gjelder engelsk/norsk, og det er kanskje heller ikke alle som egentlig er YA-bøker:

Veronica Roth: Divergent

En Knirk-favoritt

En Knirk-favoritt

Morgan Rhodes: Falling Kingdoms

Sonya Hartnett: Butterfly

Garcia/Stohl: Beautiful Creatures

Samantha Shannon: The Bone Season

Scott Westerfield: Uglies

Kristin Cashore: GracelingFireBitterblue

Allie Condie: Matched

Lars Mæhle: Fuck off, I love you

Suzanne Collins: Dødslekene, Catching FireMocking Jay

Charlotte Glaser Munch: Nødinngang, Alt jeg vil er å kysse deg

last ned (1)

En Knirk-favoritt

Laurie Halse Anderson: Vinterjenter

Cast: Merket

 

YA – litteratur er lett å lese – det er godterilitteratur, men man blir fort mett, og som leser kan man også oppleve sterk grad av kvalme hvis man leser for mye. Det er selvsagt til en viss grad knyttet til at jeg er slightly utafor målgruppa, og at jeg derfor trenger tilførsel av ren oksygen innimellom. Men det finnes unntak – f.eks. Butterfly av Sonya Hartnett – det er kvalitetslitteratur hele veien gjennom – i verdensklasse. Om forlagene karakteriserer det som YA-litteratur, vet jeg ikke. Men Hartnett av av de aller beste.

Stikkord: , , , , , , ,

Og så videre til Wassmo

Da var vi i mål med samlesningen av Ravatn. Det har vært morsomt å følge ulike omtaler av boka etterhvert som de popper fram på nettet. De fleste er veldig er vilt begeistret, men det er også de som er mer lunkne når det gjelder Fugletribunalet. Du kan lese omtalene som er lenket på Bokbloggerprisen sin side. Selv synes jeg boka var knallgod; dramatisk, deilig og dunkel. Ingen omtale av boka for mitt vedkommende – jeg synes det meste er sagt i de ulike anmeldelser og omtaler som andre bokbloggere har lagt ut. I morgen begynner vi på samlesningen av en annen nominert bok, nemlig Herbjørg Wassmo sin Disse øyeblikk. Hos Groskro kan vi holde fokus på denne romanen gjennom hele april. Og forresten burde du lese Once Upon a Time sitt gode og kritiske innlegg om Bokbloggerprisen.

Her hos Knirk skal vi snu helt om på hælen og dykke ned i den store Young Adult bølgen. Blant annet. Men først skal vi gjennom 1. april og for mitt vedkommende kommer til det å bli en hard dag. Noe jeg deler med andre lettlurte. Det gjelder å holde seg hjemme, ikke ta telefonen, ikke være på nett og i det hele tatt bare lese en god bok og ligge lavt.

Vi snakkes.

Agnes-Ravatn

Mars går mot slutten og dermed også samlesningen av Fugletribunalet, nominert til Bokbloggerprisen 2013. Jeg er skikkelig glad for at Agnes Ravatn har latt seg intervjue i forbindelse med nominasjonen, og her følger hele intervjuet. God lesning.

Gratulerer med nominasjon til Bokbloggerprisen 2013!

Tusen takk! Det er både sterkt overraskande og sterkt gledeleg! Og ikkje minst er eg stolt av å vere i såpass godt selskap.

Hvordan fikk du ideen til Fugletribunalet, og hvor lenge arbeidet du med den?

Ideen kom brått for mange år sidan, utan at eg kan forstå kvifor. Eg fekk berre dette bildet av ei ung kvinne som kom til dette huset for å ha sin første arbeidsdag som noko så lite tidstypisk som hushjelp. Dette var våren 2007, då eg akkurat hadde sendt frå meg aller siste versjon av debutromanen min til forlaget, og nok hadde eit voldsomt behov for å skyve den boka ut av hovudet ved å putte inn ei ny. Eg hadde min første og truleg siste raptus, der eg skreiv 30-40 sider på éin dag, om Allis og Bagge (han heitte på dét tidspunktet det noko ibsenske «Jakob Ekstrand»), før det sa stopp, og manuset hamna i skuffen. Eg kom ikkje vidare utan å vite kvifor Allis var der, og kvifor Bagge hadde søkt etter hushjelp, og ikkje minst: kva han eigentleg dreiv med der inne på arbeidsrommet mitt. Men det var eit manus eg tok opp og las med like stor interesse kvar gong, i åra som følgde, og tidleg i 2012 hadde tankane om dei to personane kverna så lenge at eg følte meg klar for å plukke opp tråden. Ca. 15 sider av det opphavlege manuset er med i den ferdige boka.

 

rødstrupeHvordan vil du karakterisere skriveprosessen i arbeidet med denne boka?

Eg skriv i rykk og napp. Når eg har kome godt i gang med noko, synest eg det er best å reise vekk nokre veker her og der for å arbeide intenst berre med boka. Så vender eg tilbake til dagleglivet og lar boka putre vidare i tankane, før eg reiser vekk på ny. Det aller meste av boka blei til under tre veker i Berlin, to veker i Roma, og tre veker på hytta til foreldra mine. Eg planlegg veldig lite på førehand, eller undervegs, og prøver heller å skrive på instinkt. Dersom eg først skulle ha laga eit skjelett med historia, og deretter skrive kjøt på beina, ville heile poenget med skrivinga blitt borte. Det som driv meg er nysgjerrigheit, trykk og ubehag. Eg ser på denne romanen som eit laboratorium: kva skjer dersom desse to personane, med kvar sin bagasje, blir stengt inne på eit avgrensa område ilag?

 

Var det vanskelig å komme opp med en tittel til boka?

Ja, veldig! Tittelen kom seint i prosessen. Og undervegs var eg innom mykje rart. Men då tittelen først kom, sat han.

 

Mange opplever fortellingen som dramatisk og ganske creepy, og at denne stemningen er skapt gjennom et nøkternt språk, sterke bilder (fugler i musefeller), antydningens kunst eller ved å tilbakeholde informasjon, f.eks. om hovedpersonenes fortid. Tenker du mye på hvordan du skal bygge dramatikk i teksten, eller kommer det av seg selv?

foto: Dagbladet

foto: Dagbladet

Veldig mykje av det som kanskje ser ut som nøye planlagt handverk i litteratur eller film – det å sleppe ut litt og litt informasjon, lage spenningskurvar, plante spørsmål i lesaren – det trur eg er slikt som eigentleg ligg i blodet til folk. Store deler av livet handlar jo om forteljingar i ein eller annan forstand. Forteljestrukturane ligg djupt nedfelte i oss og kjem naturleg. Når folk fortel historier til kvarandre, busar dei jo ikkje ut med poenget i starten, men bygger det heile opp, og får tilhøyraren til å lure på korleis det kjem til å ende. Så òg under skrivinga av denne boka: det som finst av frampeik, symbolikk, metaforar, det som ein tenkjer på som «litterære verkemiddel», er stort sett slikt som eg berre har skrive, utan å tenke særleg over det, og etterpå har sett jo er nettopp slike verkemiddel. Som sagt prøver eg å vere så instinktiv som muleg, og forteljestukturar og forteljemåtar er ein del av folks instinkt, langt på veg.

 

Blir du noen ganger overrasket i egen skriving? Skjedde det i skrivingen av Fugletribunalet?

Eg blei nok litt overraska sjølv over alle spenningsmomenta som dukka opp etter kvart. Lite av det var planlagt, og lenge var eg usikker på kva slags bok dette eigentleg var: det tok lang tid før det gjekk opp for meg at eigentleg sat eg jo og skreiv ein slags spenningsroman, eller ein psykologisk thriller. Det er ganske langt frå korleis eg tidlegare har tenkt om meg sjølv som forfattar.

 

Har du et distansert, litterært forhold til Sigurd og Allis eller får du dem inn under huden og har dem konstant med deg i hverdagen mens du skriver? Har du drømt om dem noen gang?

Eg trur eg kom tettare inn på Bagge enn på Allis, trass i at eg liksom såg Bagge gjennom Allis’ fascinerte augo. Allis blei eg aldri heilt klok på. Eg er ikkje så veldig begeistra for henne, samtidig som eg har ein viss sympati for henne, og kjenner meg litt i slekt med henne. Ho er ein meir impulsiv og irriterande versjon av meg sjølv, trur eg, opptatt av status, egosentrisk og med eit kvernande sjølvmedvit. Ho er eit søskenbarn som heile slekta ville vore oppgitt over. Bagge kjenner eg meg til ei viss grad tiltrekt av, han er nok eit konglomerat av mange ulike forelskingar opp gjennom åra. Dei var nokså tett innpå meg begge to under skrivinga, eg følte meg ofte som ein kikkar. Og fleire gonger drøymde eg om dei. Ikkje minst når romanen gjekk mot slutten. Eg skreiv fleire variantar av slutten – men kvar gong eg trudde eg var ferdig med boka og skulle til å sende henne til redaktøren min, drøymde eg den påfølgjande natta at slutten var heilt feil. Dette gjentok seg to gonger. Då eg hadde skrive den slutten som er i boka no, sov eg som eit barn etterpå. Eg tok det som eit teikn på at det var rett slutt. Men eg hadde trudd det skulle ende heilt annleis!

 

Ib Spang Olsen (1953)

Ib Spang Olsen (1953)

Bruken av norrøne myter, og da særlig Balders død, er interessant i boka di. Noen lesere påpeker at selv ikke Balder unnslapp skjebnen sin – selv om alle krefter jobbet imot. Andre er opptatt av renselse og gjenfødsel. Er det en parallell til dette i Fugletribunalet? Det er også interessant hvordan Allis sammenligner Bagge med Balder – den ene mørk og stur og den andre Lysets gud. Jeg blir nysgjerrig på hvordan Allis kan se noen likhet. Kan du si noe om hvordan og hvorfor Balder ble så sentral i fortellingen?

Eg klarer ærleg talt ikkje hugse korleis myten om Balders død først dukka opp i tankane mine undervegs i boka, men for meg handlar det om nettopp dette at for at ei ny verd skal kunne stige opp, må gamle synder sonast. Dette er ein idé Bagge blir opptatt av, han blir nysgjerrig på Allis fordi han øynar at ho kanskje veit noko, at ho kan hjelpe han med soninga.

 

Hvilke litterære kilder har inspirert deg i arbeidet?

Når eg skriv skjønnlitteratur, er eg varsam med å lese skjønnlitteratur samtidig, fordi eg trur eg lett lar meg smitte av andres stil. Under arbeidet med Fugletribunalet las eg stort sett sakprosa. Litegranne om psykologien bak skyld og skam, i frustrerande periodar las eg Annie Dillards On Writing, for å minne meg sjølv på kvifor skriving er så viktig for meg, og dessutan H. D. Thoreaus Walden, kanskje ikkje så overraskande – og dessutan kosta eg på meg eit gjensyn med Hamsuns Pan! Eg ser at fleire lesarar trekker parallellar til Jane Eyre og gotisk litteratur – eg må med skam melde at eg ikkje har lese Jane Eyre. Hadde eg dét, ville neppe historia hatt såpass mange fellestrekk! Og gotisk litteratur har eg knapt lese nokon gong. Nokre har trekt ein parallell til Vesaas’ Fuglane – ei av mine absolutte favorittbøker, men eg ser ingen som helst fellestrekk med mi bok. Hitchcocks fuglar er meir nærliggande, derimot, men det var heller ikkje noko eg tenkte over under arbeidet med boka. Hagelitteratur, derimot, måtte eg lese meg litt opp på. Og så ser eg i ettertid at Nokon kjem til å kome av Fosse ligg og vakar under overflata, sjølv om det er ti år sidan eg las stykket.

 

fuglHvor viktig er gode kritikker kontra tilbakemeldinger fra leserne for deg?

Det er veldig spennande å bli vurdert av ikkje-profesjonelle lesarar. Ofte har dei like mykje, av og til meir, interessant å melde som litteraturkritikarane. Og det er fint at ein i langt større grad enn før får eit innblikk i korleis «vanlege» bokelskarar les og tenker om bøker. Det er ein av dei svært positive biverknadene av nettet. Men med ei slik demokratisering slepper òg regelrett dårlege lesarar til med sine vurderingar, og det kan ofte vere frustrerande. Lesarar er jo som bøker; nokre er gode, nokre er dårlege. Mange har lese fort og dårleg og gått glipp av informasjon, og konkluderer for eksempel med at det er for mange lause trådar til slutt. (Og i mi bok er det faktisk ikkje det!) Dessverre har eg ein tendens til å hugse dei negative og gløyme dei positive kritikkane, og eg lar meg altfor ofte frustrere over dårlege og negative lesingar (negative, gode lesingar kan derimot ofte vere lærarrike og konstruktive!), og får av og til lyst til å skrive harmdirrande svar i kommentarfeltet. Men eg har eit våpen: kvar gong ein kritikar eller bokbloggar har gitt meg det eg synest er ei urettferdig behandling, trekker eg fram følgjande ord av G. C. Lichtenberg til trøyst: «Ei bok er ein spegel. Når ein tulling ser inn, kan du ikkje vente at ein vismann ser ut.» Ta den!

Stikkord: , , , ,

Trekning med vitner

Trekning med vitner

Det var over femti personer som ønsket å vinne signerte bøker av Agnes Ravatn i denne samlesningsmåneden. I dag har trekningen skjedd under særdeles kontrollerte omstendigheter.

Jeg sorterte alle som var med i ulike hauger, hadde tre vitner hvorav en også trakk vinnerene. Det er trukket ut to vinnere av hver bok, samt fire vinnere av Fugletribunalet som jo er boka som er nominert til Bokbloggerprisen 2013. I tillegg har jeg trukket en reserve for hver bok og denne personen trer inn som vinner hvis den egentlige vinneren ikke har meldt tilbake sin adresse innen en uke. Jeg sender ut e-post til alle vinnere i kveld. Hvis denne e-posten ikke er besvart innen 1. april, går boka til reservevinneren.

Det vil si at du som står i parentes under hver bok i utgangspunktet ikke har vunnet – men at man kan jo krysse fingrene for at vinneren er på jordomseiling.

 

Mange ville være med!

Mange ville være med!

Her er vinnerene:

Fugletribunalet:

 

Folkelesnad:

 

Veke 53:

 

Stillstand:

 

Det tredje vitnet

Det tredje vitnet

Gratulerer til alle og god lesning!

Stikkord: , ,

Eldre saker »