Abonner
Poster
Kommentarer

Jeg husker ikke helt hvordan denne boka kom i hus, men den har stått i hylla lenge. Den har liksom ikke fristet helt – kanskje pga. omslaget som er raaart, eller kanskje fordi det står det er «en universell roman om betingelsesløs kjærlighet og andre mysterier mellom himmel og jord.» Hm.
Vet ikke hva jeg forventet – en gammel manns beretning om tapt kjærlighet? Kan hende det var da jeg snudde boka og så bilde av (den kjekke) forfatteren, at jeg tenkte jeg skulle gi han en sjanse.

Boka starter med en marsboer som er nødt til å avlive mennesket sitt.

Jepp. Du leste riktig. Der starter vi. Marsboere er ikke grønne menn, men vanlige mennesker som har bebodd Mars lenge, vi er i år 2060. Marsistene ser på seg selv som overlegne de som bor på Tellus, og de har utviklet et rasjonelt samfunn hvor det ikke er plass til følelser, begjær og lignende. Telluser, mennesker fra jorda, er som dyr å regne, og der av bokas aller første setning, replikken: «Å nei, Ask! Må vi virkelig avlive Uma?» Det må innrømmes å være en fengende start som tar tak i leseren. Ask er hovedpersonen vår, han er en sann marsist, helt til han mister et barn og får vanskeligheter med å akseptere at sorgen ikke kan ha en plass i livet hans. Han forelsker seg i en Telluskvinne, Fest, og snart reiser han til Tellus på jakt etter henne - og der opplever han sanselighet i alle dens former.

Denne boka er rar. Så er det sagt. Men den er også overraskende god. Debutant Odd Eirik Ness har en fornøyelig penn, et godt plott og en forestillingsevne blandet med humor og innsikt som skaper en original historie. Nesten hele boka er skrevet i dialog – her finnes få sekvenser i fortellende form. Hvert kapittel starter med dialogen og den drar oss med stødig hånd også gjennom handlingen. Det er snedig gjort og jeg liker det. Han er språklig svært god, og humoristisk f.eks. i setninger som «Vi må akseptere at litt følelser enn så lenge henger med oss marsister som evolusjonært slagg…» eller når det manes til ett minutts stillhet på Mars til minne om den fremste blant telluser, Stephen Hawking. På Mars har de også øretelefoner av typen rødtann, 2040 modell, på diskotekene  – alle spiller egne mikser, gjerne basert på et tema (Brooklyn Beat f.eks.) «Hadde dette vært i 2010, ville en enslig dj bestemt hva alle i lokalet skulle høre på hele kvelden og musikken ville blitt blåst ut av gigantiske høyttalere, men så langt gidder vi ikke dra retrotripen. Tenk så lite individualistisk, for ikke å snakke om upraktisk. De som ikke danset måtte rope høyt for i det hele tatt å kunne høre hverandre.» – Kan noen lage den patenten vær så snill – tenk så deilig!

Boka er underholdende og snedig, original og godt skrevet. Jeg synes Ness mister grepet mot slutten – jeg tror han har en slags filosofisk, åndelig baktanke med boka, og det glir litt ut og blir (for meg) litt nyåndelig, ubegripelig – det mytiske tar større plass uten at jeg egentlig klarer å forstå meningen med det. Jeg ser også at Flux Forlag har (en sympatisk) idelologi til grunn for sin virksomhet, som kanskje gjenspeiles i boka. Ikke dårlig, men jeg mister grepet litt.

Alt i alt – dette var en positiv overraskelse – og jeg håper Odd Eirik Ness fortsetter å skrive i sin særegne stil. Boka kom i 2011.

Stikkord: , , , , , , ,

Dyktige Solgunn anbefalte meg denne boka, og jeg er alltid sugen på bøker som kretser rundt fantasy, historie, mysterier – så boka ble kjøpt og lest. Jeg kan nok ikke dele Solgunn sin begeistring, dessverre. Først og fremst merker jeg at jeg er lei av vampyrer. Det er akkurat som om Stephenie Meyer i løpet av sin trilogi sakte vaksinerte meg mot vampyrer. Det glemte jeg nok da jeg kjøpte denne boka; jeg er lei av kalde, posessive, sterke, overvakre vampyrmenn. Nei takk og ferdig med den saken liksom. I denne boka lever både vampyrer, demoner og hekser i vår verden, vi bare tror at de er vanlige mennesker. Det er litt kult konsept egentlig, og heksene er et godt grep og demonene skulle jeg gjerne hørt mer om. Høres deilig kaotiske ut.

Men så er det denne vampyrromansen da. Kort fortalt handler boka om professor Diana Bishop som egentlig er en heks, men som fortrenger den siden ved seg, som ved en tilfeldighet kommer over en forhekset bok i et bibliotek. Hun er den eneste som klarer og åpne den, men hun interesserer seg ikke for den og sender den tilbake. Men hennes oppdagelse setter hele underverden i ubalanse og en horde med demoner, vampyrer og hekser oppsøker henne i biblioteket på leting etter manuskriptet. En av dem er vampyren Matthew Clairmont, også han interessert i boka…og etterhvert Diana. Selv om Harkness har den originale historiske vrien (som er ganske kul, Harkness er selv professor i historie – absolutt en av bokas styrker), så er det for meg rart at andre ikke påpeker at dette virkelig er en rip-off av Twilight. Det er samme greia – vampyrene er konstruert helt likt (Edward – Matthew: Hva er forskjellen?) og lovestoryen beveger seg rundt de samme temaene.

Det som gjorde at jeg til slutt ga opp hele boka, er den usannsynlig lite sympatiske egentskapen som disse vampyrene har (også Edward); at de er så overbeskyttende. Herregud! Så irriterende! Diana Bishop er ansatt på universitetet og en er svært oppegående kvinne. Etter at hun treffer Matthew forandrer hun seg ganske raskt til en initiativløs, alltid trøtt (hun sover hele tiden jo), passiv kvinne som Matthew med rovdyrets instinkt beskytter. SÅÅÅÅ TEIT! Vil jenter virkelig ha en mann som til de grader passiviserer henne? Etter at jeg hang meg opp i dette, begynte jeg å legge merke til Dianas handlinger i boka og i hundrevis av sider tar hun INGEN initiativ selv. Det er Matthew som forteller henne hvor hun skal gå, hva hun skal spise, hva hun skal gjøre, og hun gjør som han vil! Hele tiden! Det er syyykt provoserende og jeg tror lesere ofte ikke legger merke til det. Noe mer usexy enn Matthew vampyr skal du lete lenge etter. Han irriterte meg så mye, at etter hvert overskygget hans kvinnefiendtlige holdninger alt annet, og etter 530 sider lest, la jeg vekk boka.

Nå blir det ‘no more vampires’ her i gården. Gi meg noen damer med gøts som styrer livet sitt sjæl!

Ps. Det skal sies at jeg er ganske alene om oppfatningen min. Alle elsker boka. Både på Bokelskere og andre bloggere enn Solgunn, f.eks. BiblioteKari, Hersitterjeg, Det skrevne ord,

Stikkord: , , , , , , , , , ,

Skuffelsene i 2011

..og bare kort vil jeg nevne noen skuffelser i året som gikk. Når jeg oppsummerer, ser jeg at det blant annet handler om «dameromaner» (begrepet jeg er skeptisk til). Hverken Lucinda Riley, Katherine Webb eller Alice Hoffman levde opp til forventningene med bøker utgitt i 2011. Det er bare Kate Morton som holder stand.

Og så lugget det ordentlig da jeg leste Tomas Espedals ‘Imot naturen’ – men den har jeg ikke skrevet noe om. Det var bare litt sytete og selvhøytidelig og uengasjerende.

Jeg bretter i stedet opp ermene og er klar for leseåret 2012!

Stikkord: , ,

De beste bøkene i 2011

Det ble mange gode leseropplevelser i 2011. Her er noen av de bøkene som har satt seg fast, som gikk under huden min – som jeg vil huske. Først noen norske – deretter ut i verden. Følg lenkene for å lese omtalene jeg har skrevet.

Norske utgivelser – alle fra 2011:

Alltid Nyheter av Monica Isakstuen: Lyrikk. Dette var en av årets store leseopplevelser. Isakstuen skriver om det nære, men samtidig skriver hun med dristig hånd om gruvearbeiderne i Chile og om massemordere fra Amerika. Befriende ekspansjon UUUUT fra lille Norge og vår egen lille navle. Det er nært, personlig, men likevel med fortellingens distanse.

Tørst av Ellisiv Lindkvist: Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer.

Mellom oss av Ruth Lillegraven: Denne leste jeg helt på begynnelsen av året, men den huskes godt. Lillegraven gjør menneskene fulle av motsetninger og overraskelser, og hun skildrer menneskene så utrolig godt. Så nært, så nært, men samtidig uten å avsløre for mye.

Korea av Lars Mæhle: Denne er så fin! Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Klassikeren av Ola Jostein Jørgensen: Boka har stil, den gir litt britiske overklassevibber, samtidig som den er original, godt skrevet, en smule filosofisk anlagt og ikke så alt for tjukk. Alt man trenger fra en god debutant.

Utenlandske utgivelser:

I skuggan av ett brott (2004) av Helena Henschen: Boka har en grusom og spennende historie som bakgrunn. Forfatteren gjør en vandring tilbake i sitt eget liv og til sin egen mor. Moren til Helena Henschen var nemlig lillesøster til Fredrik Von Sydow, adelsgutten som den 7. mars 1932, av uvisse grunner, drepte sin far og to tjenestejenter hjemme på godset. Deretter tok han med sin like unge kone ut på en halsbrekkende reise i ett døgn før han skjøt sin kone og seg selv i respsjonen på Hotell Gillet i Uppsala. Helena Henschen skriver godt, hun er knapp og uten føleri av noen sort, men likevel med både ydmykhet og respekt ovenfor familiemedlemmer.

No One Belongs Here More Than You (2007) av Miranda July: Boka er full av rare, private, kloke, fine og ikke-fine situasjoner fra hverdagen. July tipper aldri inn i klisjeene, kanskje mest fordi språket hennes er enkelt og bisart og det hun skriver så gjenkjennelig – men også fordi hun av og til beveger seg inn i det mørke, nesten uten at vi merker det.

Et annat liv (2008) av Per Olov Enquist: Han som har skrevet de aller beste bøkene – dette var en nødvendighet å lese. Så fin så fin.

Beste fantasy:

Her er det litt å velge mellom. Jeg falt for både Joe Abercrombie og Brandon Sanderson. Abercrombie avsluttet trilogien på en måte jeg ble skuffa over, mens Sanderson holder stilen i bok to – jeg har til gode å lese bok tre. Jeg avsluttet også Robin Hobbs The Farseer trilogi, og den likte jeg godt. Du kan følge min lesning av fantasy på en egen side.

Stikkord: , , , , , , ,

God jul! I dag er det sønnen min på ni år som vil skrive noen ord om en bok han likte veldig godt, Runde Rolf Røver av Kristoffer Weltzien, flott illustert av Hilde Kramer. Boka kom i 2010, og er Weltziens debutbok. Vi lånte den på biblioteket etter å ha hørt godord om den.

Her kommer en liten omtale:

runde rolf handler om en røver som aldri får til og røve noe han er for snill.

en dag sier kjæresten vakre veronika at runde rolf røver må finne seg en pasende jobb.

han prøver seg på mange rare jobber.

jeg syntes at boken runde rolf røver er svert kreativ.

det er got tenkt hvordan runde rolf sitt sinn er.

Stikkord: , , , , , , , , ,

Jeg har lest Tomas Espedals ‘Imot naturen’, og den har jeg ikke tenkt til å skrive så mye om. Det er noe med de bøkene som blir så mye omtalt – jeg synes ofte det er vanskelig å si noe vettugt, og særlig når det lugger. Jeg har likt han godt før, likte denne også, men det var noe….kanskje bare ubehaget over å være så nær. Å følge så tett på i hans utleverende tekst som handler om å eldes. Jeg tenkte plutselig på Harald Voetmanns ‘Vågen’ mens jeg leste, og det er pussig, for bøkene er helt ulike, og Voetmann er et helt annet sted enn Espedal, men så handler begge om forråtnelse. På en måte. Men det er vel nettopp derfor han er så god, fordi han berører, selv om det er ubehag.

Jeg skal ikke skrive særlig mer om denne boka, men jeg skal stanse på side 157. For der skriver Espedal en side om Marguerite Duras. Hun interesserer meg. Mormoren min leste Duras i alle år. Snakket om henne, uten at jeg kan huske hva hun sa. Moren min snakket om Duras, og nå leser jeg om henne på denne lille siden. At hun drakk opp til fem liter vin om dagen. Espedal siterer henne: «Så snart jeg begynte å drikke, ble jeg alkoholiker. Jeg drakk med en gang som en alkoholiker.» Seinere står det at hun hadde en elsker som var 38 år yngre enn henne. Det husker jeg å ha hørt før. Jeg husker plutselig at jeg har vært nysgjerrig på henne lenge. At jeg ikke har lest noe av henne. Jeg har hørt andre ting også, sett bilder….. Jeg vil lese henne. Se filmene hun har laget.

Stikkord: , ,

Det pågår en svært interessant meningsutveksling i kommentarfeltet hos Kommafeil etter at Vagant gikk ut med kritikk av norske bokbloggere i forrige nummer. Vagants redaktør Bernhard Ellefsen diskuterer saken med flere norske bokbloggere. Det er spennende tema, følg saken og kommenter gjerne hos Kommafeil.

Stikkord: , , ,

Denne boka frustrerer meg. Jeg fikk den anbefalt av en venninne som sa at den tar utgangspunkt i Grimms eventyr. Da var det strake veien til biblioteket – jeg er stor fan av Grimm. Funke har jeg lest før, så jeg var full av forhåpninger. Og den verden vi stuper inn i gjennom Reckless er helt fantastisk! Det handler om Jacob, mørke nammenam Jacob (han falt jeg for på side 5 da han var blitt voksen) som fra 12 års alder stadig reiser bak speilet, til den fantastiske verden som finnes der. Her finnes snakkende rever, hekser som spiser barn (som de andre heksene har vendt ryggen…det finnes grenser selv for hekser), mennesker av stein, mørke feer, ønskesekker, timeglass med magiske krefter osv. Det er noen detaljer som virkelig er kostelige – f.eks. finner de Tornerose som ligger på senga i slottet og er død. Rundt henne ligger alle tjenerne, familien osv. – akkurat som i eventyret – men alle er døde. Prinsen kom aldri fram, og da var det for seint. Utrolig bra!
Historien kretser rundt at Jacobs lillebror Will (ja, samme navn som de ordentlige brødrene Grimm; Jacob og Wilhelm) forviller seg inn i speilverden og blir forhekset av den mørke feen. Sakte men sikkert blir han omgjort til en jadegoyl – et slags steinmenneske med et hardt hjerte. Hele boka spinner rundt Jakobs fortvilte forsøk på å redde broren.

Dessverre ødelegges leseropplevelsen av to faktorer; språk og oppbygging.
Språket er til tider alt for klisjefylt og ikke minst omstendelig og hakkete. Jeg tar meg i å korte ned annenhver setning som er fylt med alt for mange meningsløse småord og hakkete konstruert. Kan hende det er Funke, kan hende det er oversetteren, for det samme frustrerte meg med Blekkhjerte, en annen bok skrevet av Funke (med samme oversetter, Ute Neumann). Jeg vurderer å lese neste bok på engelsk. Jeg leser svært sjeldent fantasy på norsk, så det er nok i utgangspunktet uvant for meg.
Når det gjelder bokas oppbygging har Funke gjort et merkelig valg. Hun forteller retrospektivt, altså er det utrolig mange sentrale hendelser som allerede har skjedd når vi trer inn i Speilverden. De blir referert til på en litt uoversiktelig måte som gjør at jeg aldri helt får grepet på historien. Bildene trer ikke fram som de burde gjøre, og jeg leser uten å målbindes. Og det er så synd! For av og til slår noen scener beina inn under meg – noen bilder trer fram som helt magiske – men så forsvinner alt igjen. Tenk om hele boka kunne vært sånn! Det hadde vært helt utrolig.
Dette gjør at en bok som egentlig har potensiale til å bli en bombe, bare blir en kinaputt. Synd!

Boka kom i 2010.

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

Det var stor ståhei da Lucinda Riley kom med debutboka si, Orkideenes hemmelighet, for ikke så lenge siden. Jeg leste boka, og fant den ganske underholdende, selv om den innholdsmessig var ganske svulstig og karakterene var syltynne. Nå har Lucinda Riley kommet med en ny bok; The Girl on the Cliff, enda ikke oversatt til norsk. Boka handler om Grania, skulptør bosatt i New York, som flytter hjem til foreldrene i Irland etter noen kjipe hendelser Over There. Hun møter en mystisk liten jente på klippene ut mot havet og etterhvert hennes enda mer mystiske far i den store herskapshuset.

Jeg husker jeg tenkte at Riley balanserte ytterst på eggen når det gjelder bruk av klisjeer sist jeg leste henne. I denne boka har hun gjort et magaplask rett ut i klisjehavet – denne boka er altså så dårlig at det er til å rødme av. Virkelig – innholdsmessig er det så banalt og teit – det slår virkelig den dårligste romantiske komedie og den verste serieromanen når det gjelder bad bad BAAAAD story. Snakk om å konstruere lite troverdige plottstrukturer. F.eks. reiser Grania fra kjæresten sin i NY ved å legge igjen en lapp og deretter ikke ta telefonen hver gang han ringer. Hadde hun tatt telefonen, så hadde alle misforståelser vært oppklart på fem sekunder. Og når Grania til slutt ringer så SUPRISE! gjett hvem som tar telefonen? Exen til mannen hennes, som tilfeldigvis er på besøk hos ham da – og da slenger Grania på telefonen og tenker at hun aldri mer skal snakke med han. Og mammaen til Grania vet mye om den lille jenta på klippen og familien hennes. Når Grania spør, kan hun ikke svare, hun bare kaster laaaaange blikk ut mot havet og sier at «nei, det som har vært er glemt» eller noe sånt vrøvl. Og hvorfor det? Det er jo bare å fortelle hvordan det hele henger sammen. Moren har egentlig ingen motivasjon til å holde informasjonen tilbake. Den eneste grunnen til at moren ikke kan fortelle er for at Riley kan skape spenning i historien hun konstruerer.

Nei, nei og atter nei – styyyyyr unna denne boka – selv for oss som liker litt kliss i ny og ne. Jeg ga meg før jeg var halvveis.

God helg!

Stikkord: , , , , , ,

Så er nominasjonene til Nordisk Råds Litteraturpris 2012 offentliggjort. Fra Norge er Øyvind Rimbereid og Merethe Lindstrøm nominert. Begge er ukjente for meg. Jeg har tenkt mye fram og tilbake, men det blir dessverre ikke noe samlesning initiert fra meg i år. Det er dumt – for vi hadde det så fint sammen i fjor! Det skyldes at jeg ikke har kapasitet denne vinteren. Det er mange og tunge bøker, blant annet den danske nominasjonen på nærmere 700 sider som tar for seg dansk bondekulturs utvikling. Kanskje noen andre der ute har lyst til å organisere en samlesning? Det hadde vært fint, for jeg har veldig lyst til å være med på noen bøker. Jeg skal begynne med Merethe Lindstrøm – den er jeg nysgjerrig på.

Her er lista over nominasjonene – god lesning!

Danmark

Vibeke Grønfeldt
Livliner
Roman, Samleren, 2011

Janina Katz
Skrevet på polsk
Digte, Rosinante, 2011

Finland

Gösta Ågren
I det stora hela
Diktsamling, Söderströms, 2011

Saila Susiluoto
Carmen
Dikter, Otava, 2010

Island

Bergsveinn Birgisson
Svar við bréfi Helgu (Svar på brev frå Helga)
Roman, Bjartur, 2010 (Norsk oversettelse Johannes Gjerdåker)

Gerður Kristný
Blóðhófnir (Blodhov)
Dikter, Mál og menning, 2010 (Svensk oversettelse John Swedenmark)

Norge

Øyvind Rimbereid
Jimmen
Et dikt, Gyldendal Norsk Forlag, 2011

Merethe Lindstrøm
Dager i stillhetens historie
Roman, Aschehoug forlag, 2011

Sverige

Katarina Frostenson
Flodtid
Diktsamling, Wahlström & Widstrand, 2011

Eva-Marie Liffner
Lacrimosa
Roman, Natur & Kultur, 2011

Færøyene

Hanus Kamban
Gullgentan (Guldpigen)
Noveller, Mentunargrunnur Studentafelagsins, 2010
(Dansk oversettelse, Kirsten Brix)

Det samiske språkområdet

Rawdna Carita Eira
ruohta muzetbeallji ruohta (løp svartøre løp)
Poesi, Gyldendal Norsk Forlag, 2011

Grønland

Tungutaq Larsen
Nittaallatut
Digtsamling, Forlaget Atuagkat, 2011

Åland

Leo Löthman
Transportflotte Speer
Roman, PQR-kultur, 2011

Stikkord: , ,

Da var nesten 800 sider slukt, og ja – vi snakker fantasy. The Well of Ascension (2007) er bok nummer to i Mistborn-serien til Brandon Sanderson. Jeg leste bok nummer en for en stund siden og likte den veldig godt. Så er altså dette den vanskelige andre boka. I fantasy er det så utrolig vanskelig å skrive den, og jeg synes ofte den blir mer snublende, og fungerer som en bro til tredje bind. Også her er bok nummer to ikke like god som bok nummer en, men han klarer seg, den godeste Sanderson. Språket er hans største svakhet, men det plager ikke leseren mye annet enn ved noen få scener. Hans største styrke er absolutt plottutviklingen. Han holder et godt grep om et stort univers og overrasker stadig underveis. Universet er godt utviklet med mange kule konsepter. Jeg liker også at han legger stor vekt på relasjoner i historien, Vin og Elend sin kjærlighetshistorie er troverdig og fin. Han har gode karakterskildringer, selv om de er ganske enkle, men med mye karakterutvikling. Så kunne boka med hell være kuttet hundre sider, men det er jo fantasy – sjangeren der det er umulig å fatte seg i korthet. Til slutt kan nevnes de religiøse aspektene ved bøkene. Det er helt klare paralleller til Bibelen i flere av de store handlingslinjene. Jeg har lest at Sanderson er mormoner. Forløpig er det gjort på en spennende og interessant måte, men det blir spennende å se hvilke intensjoner Sanderson har angående dette.

Og hva boka handler om? Vi følger hovedpersonen Vin, en jente som er født og oppvokst som simpel tyv i en stor by. Nå har hun blitt en mektig Mistborn, en slags rogue, en tyvemagiker. Hun er kjæreste med Elend, som er Konge i byen Luthadel. Hun er med å beskytte byen når den blir angrepet fra tre forskjellige hærer. Vi introduseres for en ny karakter, Zane, en Mistborn med sykt sinn (veldig kul karakter). Vin dras mellom å være en fri mistborn som bestemmer sitt eget liv og å være et våpen for kongen og landet. Vin tror stadig sterkere på at hun er The Hero of Ages, en helt som er spådd at skal redde verden. Eh…kort fortalt. Sånne fantasyplott høres alltid så utrolig teite ut når man kjapt skal beskrive handlingen.

Serien anbefales! Tredje bind blir definitivt juleboka i år.

Stikkord: , , , , , , , , ,

Jeg har lest to av høstens ungdomsutgivelser, begge er debutanter.

Sunniva Relling Berg har skrevet Utfor, utgitt på Samlaget. Boka var nominert til Brageprisen. Den handler om Lea som flytter til en øy sammen med familien sin. De skal «starte på nytt» – etter hvert forstår vi at Lea ble mobbet der de bodde tidligere. På øya blir Lea fort kjent med nabogutten Jonas og  med søskenparet Mads og Mia. Det tar ikke lang tid før hun forstår at det finnes hemmeligheter på øya, ting folk ikke snakker om, og hun blir dratt inn i vanskelige relasjoner. Boka var spennende og vanskelig å legge fra seg. Relling Berg har et utrolig godt språk; det er tett og rytmisk. Det er virkelig så man kjenner det i magen når noen skriver så helstøpt. Selve plottet er ikke så unikt, men hun har utrolig gode karakterskildringer. Selv synes jeg Mads var den mest interessante karakteren. Han er ladet – en sammensatt fyr full av sprengstoff – vi får aldri taket på han, og jeg kjenner at jeg drar i ham for å få svar: Er han snill eller er han slem? Er han på Leas side eller er han ikke? Det er utrolig hvor banal man er som leser noen ganger. Også hovedpersonen Lea er godt skildret, særlig hennes utrolige nerdesider liker jeg (f.eks. på side 76 hvor Lea drar de lammeste mattevitsene som ingen ler av – utrolig bra!). Jeg er nysgjerrig på om boka fenger ungdom. Særlig i første del av boka synes jeg hovedpersonene framstår som yngre enn de er. I hodet mitt leser jeg om 11 åringer, men de er jo ungdomsskoleeelver. Jeg måtte minne meg selv på igjen og igjen at det var snakk om eldre ungdom. Spenningskurven er også ujevn, og det får meg til å lure på om den fenger målgruppa. Pervoluto har en svært god omtale av boka, hun er ikke like begeistret som meg.

Og så har vi Jan Henrik Nielsen som debuterer med Høsten på Cappelen Damm. Også han har fått mye oppmerksomhet, jeg har lest om boka flere ganger i ymse media. Høsten en skildring av livet etter katastrofen. En sykdom har utslettet alt liv. En pappa med to døtre (tolv og fem år) har bodd fem år nede i en bunkers. Pappa blir syk og jentene må bryte seg ut i verden og reise til byen for å finne medisin. Landet er dødt og øde (tenk McCarthy The road).
Denne boka ble jeg nesten dårlig av å lese. Ikke fordi den ikke er god, men fordi jeg kan ikke tenke meg et verre skrekkscenario. Tenk deg at alt og alle er døde, du vandrer ut i en verden hvor virkelig stillheten rår. Ingen rører seg, og du er aleneALENEALENE!!! Ahhhhh………ANGST! Tror jeg hadde bukket under raskt gitt. Men uansett; jeg synes Nielsen skildrer godt gjennom de to jentenes opplevelser. Jeg får klaus allerede fra første side hvor vi deltar i livet under jorda, i en bitteliten leilighet. Jeg tenker: Tenk om det var meg som var pappaen, som år etter år sitter der nede med to barn som skal sysselsettes, som ikke kan gå noe annet sted enn til det han kaller periskoprommet, og der kan de leke de samme lekene, lese de samme bøkene, og jeg er fanget….uuuæææææææ!
Det blir annerledes når de endelig kommer ut (pust pust), men da kryper en annen uhygge inn. Skygger i mørket, et ansikt i et vindu? , en død og øde storby – et kjøpesenter som har ligget øde i årevis. Her mangler det ikke på spenning! Nielsen skriver godt, selv om språket hans nok ikke kan måles med Relling Berg. Jeg liker de to jentene som bærer historien. Det er et unikt samhold (hulk hulk røøøørende) mellom de to søstrene. Slutten er heldigvis fylt med håp, selv om den også er trist, og kanskje en smule klisjefylt. For meg var det en følelsesmessig påkjenning å lese historien - og det får man ta til inntekt for boka.

Begge bøkene anbefales!

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

Brageprisen

Jeg ANGRER på at jeg ikke har lest meg opp på Brageprisen! Hadde jeg gjort det så hadde dette vært en enda mer spennende dag. Selv nå er det spennende – men TENK om jeg hadde lest alle! Det skal jeg gjøre neste år. Husk det. Jeg har lest noen titler, men ikke nok til å kunne uttale meg. Sendes utdelingen direkte noe sted?

Eller…det er klart. Jeg har fri fra jobb i dag. Det betyr at jeg har ni timer timer på meg. Ni timer på veldig mange bøker – piece of cake. Akkurat nå leser jeg «Utfor» som er nominert i barne- og ungdomskategorien. Den er fin og tett.

Neste år…..

Stikkord: , ,

Sonya Hartnett

Sonya Hartnett (f. 1968) er en interessant forfatter. Hun er australsk og debuterte som forfatter i pur ung alder – som 15 åring! Hun mottok den prestigefylte Litteraturprisen til Astrid Lindgrens minne (på fem millioner kroner!) i 2008 som den yngste prismottageren noensinne. Hartnett har nærmere 20 utgivelser bak seg; primært romaner for ungdom og voksne.

Hartnett regnes som en av verdens fremste ungdomsbokforfattere, men blir hun lest i Norge? Jeg har hvertfall ikke lagt merke til henne før jeg fikk henne anbefalt av kyndige bokmennesker. Derfor har jeg nå lest Hundene sover, som ble utgitt i Norge i 1997. Boka heter originalt Sleeping dogs og kom i 1995. Det er en grusom og brutal historie. Dette er en bok som går på tvers av formeninger om at ungdomsbøker skal gi leseren håp. Boka er trang og tett. Den handler om en isolert familie på en australsk gård langt fra andre folk. Familierelasjonene er dysfunksjonelle og komplekse; her finner vi moren som har gitt opp, faren som tvilholder på autoriteten og en blandet søskenflokk som blir voksne i en (for leseren) klaustrofobisk, klam verden hvor grensene for både relasjoner og verden rundt defineres i en slags forvrengt virkelighet. Hartnett har et sykt bra språk, det er så intenst, så lettbeint, så fylt av undertekst, så klart og presist at jeg faktisk puster dårligere når jeg leser. Gud, som jeg får lyst til å sparke de ungdommene ut i verden og vekk fra den gården!

Tre bøker er utgitt på norsk: Hundene sover (1997) Sommerfugl  (2009) og Sølveselet (2011).

Sigbjørn Mostue

Helt uten sammenligning, og så forskjellig fra Sonya Hartett (de burde jo fått hver sin bloggpost egentlig – men heldigvis trenger ikke vi bloggere følge «burde-regler») som det går an å komme - jeg har også oppdaget Sigbjørn Mostue. Norsk ungdomsbokforfatter som skriver fantasy. Han har skrevet seks bøker, men jeg har forløpig bare lest Mørkeboka fra 2009. Det er en kul roman med et morsomt konsept. Boka har en uvanlig form; det er på en måte ikke en fortelling, men en samling dagboksnotater, rapporter, blogginnlegg og utskrift av chatte kanaler som til sammen utgjør en helhet som forteller en historie. Vi følger en rekke mystiske hendelser knyttet til norsk folketro. Vi møter troll og tusser, vi møter Asbjørnsen og Peer Gynt – og alt er vevd inn i en fortelling fra vår tid. Det er også morsomt at du kan følge spor på internett også – det er lagt ut sider, blogger og annet materiale som gir utfyllende kommentarer til teksten.

Boka er fjerde bok i serien Alvetegnet. Utrolig rart av meg som egentlig er slavisk når det gjelder å følge kronologi, men første boka har jeg bestilt på biblioteket. Den heter Gravbøygen våkner og er fra 2005. For den fikk Mostue Arks barnebokpris. Den skal nok leses sammen med min eldste sønn. Gleder meg!

Begge forfatterne anbefaler jeg – dog Hartnett til eldre lesere – voksen ungdom hvis det er en betegnelse som kan brukes.

Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Alt-mulig-oteren Olli

Ny favoritt: Alt-mulig-oteren Olli fra Ingvar Ambjørnsens Fjordgløttmysteriene (2002). For en fantastisk karakter! Jeg kjenner jeg begeistres så jeg blir varm i magen av den snatrende energibomba.

Et lite sitat kan være på sin plass:

De fant Olli oppe i bekken der hun bodde. Hun hadde laget en sklie i gressbakken ned mot vannet, og nå akte hun ned i bekken så spruten sto. Ikke før hadde hun dukket under, så løp hun opp og akte en gang til. Og hele tiden sang hun og snakket høyt med seg selv: – Å, Olli! sa hun. – Det er så morsomt å leke med deg. Jeg er fryktelig, fryktelig glad i deg! Da hun fikk se Samson og Roberto, ble hun sittende i bekken og klappe begeigstret med de små labbene sine. – Er noe gått i stykker? ropte hun glad. – Har pipa falt ned og knust verandaen? Å, si hva det er da! Jeg er så spent!» (s. 108)

Vel, det var bare det jeg ville si i dag.
Så får vi alle ta en tur innom en bokhandel og kjenne på og bla i bind seks fra Knausgård. Jeg har bare lest den første, og har forløpig ingen ambisjoner om å begi meg ut på resten, men klart det er en spesiell dag når siste boka endelig slippes. Må bivånes.
Jeg har så vidt registrert at mottagelsen i dagens aviser er blandet.

Ha en fin dag der ute i verden.

Stikkord: , , , ,

Sindre er 18 år, har lappen og fin kjæreste, og bor på et lite sted på vestlandet. Det er stort trykk i og rundt ham, først og fremst fra faren som forventer ting av sønnen sin, men også fra kompisene Mads og Christer som representerer bygdetestosteron i fri flyt.

Joakim Hunnes er debutant på Tiden med romanen ‘Alle vet hvem du er.’  Han skriver svært godt. Først sukket og okket jeg meg over mangelen på replikkmarkører (» eller -), det er slitsomt med litteratur som skal være hip og nyskapende i formen hvis det ikke har betydning for helheten, men snart forsto jeg at dette grepet gjør noe med intensiteten i teksten og dermed også innholdet. Kledelig. Jeg synes Hunnes’ store styrke er språk og personskildringer. Hovedpersonen Sindre er fascinerende godt beskrevet som noe jeg innbiller meg er en typisk 18-årig gutt; særlig hans manglende evne til å se sammenheng mellom egne handlinger og konsekvenser. Boka har en underliggende moralsk nerve jeg liker godt. Det handler om å være 18 år og ikke se seg selv som ansvarlig for det som skjer rundt en. Å gi skyld til alle andre, å ikke se seg selv som medvirker i komplekse hendelser. Samtidig aner vi at det beveger seg i sjela hans. Som leser forstår vi viktigheten av de valgene han står ovenfor, det er tanngnissende frustrerende å være vitne til at Sindre ikke ser den viktigheten. For ham er verden ganske svart-hvitt. Han viker unna, er feig og står ikke til ansvar for handlingene sine. Samtidig er han en likandes kar. Så nær virkeligheten, så godt beskrevet! Jeg synes historien som sirkler rundt Sindre, kompisene og kjæresten er mest interessant. Historien om Sindre og faren tenker jeg at jeg har lest mange ganger før. For meg er den mindre interessant.

Intensiteten er høy - jeg har hele tiden en litt mørk følelse i magen  når jeg leser – hvordan skal det hele ende? Det skal jeg selvsagt ikke røpe, annet enn å si at slutten overrasker. Joakim Hunnes har skrevet en veldig god debutroman, og jeg gleder meg til å lese mer fra hans penn.

Stikkord: , , , , , , , ,

Jeg har som mål å lese noen afrikanske forfattere. Sindiwe Magona er født i 1943 og er fra Sør Afrika. Hun har ikke skrevet veldig mange bøker, men de hun har skrevet har fått oppmerksomhet. Beauty’s Gift kom i 2008 og handler om fem venninner: Beauty, Edith, Cordelia, Amanda og Doris. Beauty blir syk og etter bare seks uker dør hun. Fra sykesengen får hun sine fire venninner til å love en ting: At de skal bli gamle og få grått hår. Det høres kanskje ut som et enkelt løfte å gi? Ikke i et land med verdens høyeste aids statistikk med nesten seks millioner hivpositive. 1/3 av kvinner i alderen 25 til 29 år lever med hiv/aids i Sør Afrika.

Magona snakker høyt og ærlig. Hennes framstilling av sør afrikanske menn når det gjelder seksualmoral, er ikke god. De bedrar notorisk kvinnene sine, og alle har barn utenfor ekteskap. Å la seg teste for hiv er lite mannlig og svært provoserende. Likevel er det dette kravet jentene i boka stiller: Test deg ellers blir det ingen sex! Dette kravet gir store konsekvenser for kvinnenes liv.

Boka oppleves som en litt merkelig blanding av politisk litteratur og chick lit. Den er lettlest og hjertevarm med et sterkt budskap. Den gir innblikk i en verden hvor det å bli gammel er en gave bare noen får oppleve. Her finner du vennskap, svik, kjærlighet og styrke. Anbefales!

Stikkord: , , , , , , , ,

Selv om jeg ikke kjenner firmaet som i september ranket de beste bokbloggene i England, så er det virkelig vel verdt å få med seg denne oversikten. Det finnes mange rankinger av blogger der ute på nettet, men det skilles sjeldent mellom institusjonelle (driftet av firmaer, organisasjoner, fagmiljøer) og private bokblogger. Jeg liker best å lese de private bloggene fordi de forteller om hvordan et enkelt menneske opplever litteratur, og skiller seg således mye fra litteraturstoff i aviser, tidsskrifter, forlagssider og andre steder  »flinkisfolk» skriver. Ikke at det er uinteressant, overhodet ikke – men det kan jeg lese andre steder, og jeg synes bloggformatet er mindre interessant som talerør for dem enn for privatpersoner. Bokbloggere har nemlig bare bloggen sin som talerør ut i verden, og noen av dem er vel verdt å lytte til. Oh yes.

Og derfor – denne oversikten over de beste britiske litteraturbloggene skrevet av enkeltindivider uten institusjonell tilknytning. Ta en runde: Det er skikkelig gode blogger!

Stikkord: , , , ,

Eldre saker »